Torget_300dpiVictoria Durnak

Torget

Roman

Flamme forlag, 2015

 

En eller annen gang i løpet av livet opplever de aller fleste ensomhet, enten det er som følge av å flytte til en ny by, begynne i ny jobb, slå opp med kjæresten eller noe annet. Og som en naturlig reaksjon vil man (mer eller mindre desperat) prøve å fylle dette sosiale tomrommet. Og vips blir hun som sitter to seter bortenfor på forelesning, hun med boken på en benk i parken eller han kjekke hipsteren i iskiosken en potensiell ny bestevenninne, yogakamerat eller sommerflirt. En annen løsning på det sosiale problemet: FINN.no. Elin, hovedpersonen i Viktoria Durnaks andre roman, har nemlig funnet ut at mulighetenes marked har mer å by på enn bokhyller, slitte sofaputer, skranglete hamsterbur og velholdte kjelesett. I et samfunn der dyptgripende sosial kontakt blir stadig vanskeligere og de flest forbindelser er flyktige tilbyr FINN en ”unik, menneskelig forbindelse – like tilfeldig, vanlig, kjedelig og imponerende som et stjerneskudd.”

 

Torget utforsker dette uavklarte forholdet, denne usannsynlige forbindelsen mellom to ukjente parter som oppstår i overleveringen av en skrutrekker, en barnevogn, et porselensservise, som et slags minste felles multiplum. For å si det enkelt: hun henter og leverer ting som gis bort på FINN helt gratis. Det er først og fremst disse møtene mellom giver og mottaker, med Elin som bindeledd, som strukturerer romanen og ikke det egentlige plottet, nemlig forsøket på å redde den sjeldne og signerte Interiors-plakaten til eks-kjæresten som hun i raseri ga bort til et loppemarked, samt få fatt i et tapt album med barnebilder av bestevenninnen, to motiver som for øvrig henger sammen på en skrudd måte. Plottet er for så vidt morsomt og fint i seg selv, om enn litt usannsynlig. Samtidig er det ikke det som gjør Durnaks roman til en leseropplevelse, men hennes evne til å framstille det grunnleggende behovet for mellommenneskelig kontakt.

 

Durnaks protagonist er utradisjonell, sprø, litt tragisk og uendelig sjarmerende. Hennes nærmest neurotiske opptatthet av tall, tid og prosenter tilfører romanen fine detaljer. Som for eksempel at kjæresten er 14 prosent mer grenseløst tilknyttet en plakat en alle andre eiendeler, eller at den såkalte ”Plakatmannen” ser 40 prosent redd ut. Like besatt er hun av andres daglige rutiner, ”uansett om de tilhører diktatorer eller narkotikabaroner”. Helt automatisk gir hun alle mennesker hun ser et navn og en historie. Dette er i seg selv et morsomt virkemiddel, men blir til tider litt overdrevet og kunstig. Her vipper det dessuten mot en autoral forteller, noe jeg personlig er mindre tilhenger av enn når disse tilskrivningene tydelig foregår i hovedpersonens hode og bare er én mulig historie. For til syvende og sist er verdens bare tilgjengelig gjennom en persons oppfattelse, og slik finnes det ingen egentlig eller sann historie. Aller morsomst er det når hovedpersonen i Torget med forestillingsevnen skaper lettere absurde scenarioer, som når hun ser for seg å bli invitert hjem av den tjueni år gamle kvinnen (Ann-Kristin) som også har kranglet med samboeren og at de lager så mye mat at salatbollen må stå på gulvet som et lite kjæledyr. Eller når hun forestiller seg å invitere alle de som ikke ville møte henne til et stort middagsselskap.

 

I motsetning til det man kanskje kunne forvente av en bok om FINN, er ikke Torget først og fremst en kritikk av forbrukersamfunnet og eiebegjær. Det handler ikke så mye om tingene, som om dem som eier dem. Om Igor på Linderud som skal legge om kostholdet på grunn av magetrøbbel og derfor ikke trenger espressomaskinen sin lengre, om Leif på Romsås som får et servise men som mest av alt ønsker seg en sønn, om alenemoren Gry på Makrellbekken med myke former, solbrune legger og lilla neglelakk på tærne som gjerne vil bli kvitt en barnevogn. Men mest av alt handler det om Elin som er arbeidsløs og nysingel og som ved hver overlevering av glass og sittegrupper fjerner seg mer og mer fra sin egen ensomhet. Det er, som hun selv spør seg, uklart hvem som egentlig får hjelp.

 

Mest av alt lengter Elin etter å bli invitert hjem til noen, at noen vil vite alt om henne, hvor hun ble født, hva hun likte å gjøre da hun vokste opp og hva hun drømte om å oppnå i livet. Når noen hun møter faktisk uten videre legger ut om hele sin seksuelle og medisinske løpebane, blir hun imidlertid overveldet og trekker seg unna. For det handler ikke nødvendigvis om å faktisk bli kjent med alle og en hver man møter (de fleste av oss har nok med våre egne problemer), men om muligheten for å dulte borti den neste bestevennen/elskeren/eksen rett rundt neste hushjørne. Elin beskriver denne følelsen som en ”ruslignende tilstand av følt fellesskap” og jeg både streker under og skriver utropstegn i margen. Som når du sitter i et seminarrom og alle ler og løsner på snippen og du letter litt i stolen, for så å sykle smilende hjem og tilbringe resten av ettermiddagen alene med følelsen av å være i kontakt med hele universet.

 

Rart: Det var jo Martin Astrup som tok initiativ? Som la ut annonse med navn, adresse, og nummer. Men da vi møttes, virket situasjonen snudd. Som om jeg gjorde mot Martin det Helge gjorde mot Remi. Som om jeg tok kontakt på vei hjem fra en handletur i Bogstadveien. At jeg idet jeg passerte hadde merket at Martin hadde noe til overs, noe å gi – hamret på døra hans og krevd å få komme inn mens han var midt i et bad, midt i et samleie, eller mens han klippet tånegler formet som halvmåner, et av symbolene i det tyrkiske flagget.

 

Foruten å være hysterisk morsomt, gjengir dette sitatet den eksakte følelsen av å tråkke over andres intimgrenser ved å legge ut for mange detaljer av seg selv (som man noen ganger kommer ut for å gjøre, for eksempel hvis man har sittet for mange timer alene i en leilighet). For selv om det på et vis er latterlig å bli såret av at en du ikke kjenner ikke møter blikket ditt, ikke sier hei tilbake, ikke smiler, kan det samtidig være noe ekstra sårt over at ens egne forventninger og interesse ikke blir gjengjeldt av nettopp en fremmed, fordi man da ikke en gang blir gitt en sjanse til å bli noens turkamerat, middagsgjest eller kosebamse.

 

Her kan man slenge på en lettkjøpt fasit om at det å eie ting ikke gjør en lykkelig, at personer betyr mer enn ting eller at det å hjelpe andre er den største gleden i livet. Samtidig ville dette være å forenkle en roman som mestrer en nyansert framstilling av mellommenneskelige forhold i den digitale tidsalder. ”Før du har møtt dem du ikke kjenner, kan du umulig forestille deg at du vil møte dem du ikke kjenner – og så bli kjent med dem” hevder Elin. Samtidig viser det seg enda vanskeligere å forestille seg å møte dem du ikke kjenner, og som du ikke blir kjent med. For som Elin erfarer, slutter de aller fleste potensielle mellommenneskelige relasjoner før de har begynt. Da er det bare å komme seg ut av leiligheten, bla videre på Tinder eller, selvfølgelig, legge ut en ny annonse på FINN.

Latest posts by Gina Tandberg (see all)