9788203356292_EngbladErik Engblad

Dønninger

Aschehoug 2013

 

Dønninger er en roman om å glemme, men samtidig i høy grad om å minnes. Glemselen, døden i livet, Alzheimers ligger i slekten, mellom linjene og som fremtredende tema i romanens narrativ. Samtidig er det minnene som får hovedfokuset. Minnene som henger igjen.  Gunnar Gudbrandsens egne erindringer er like ukronologisk og tidsspringende som romanen. En roman om minner, der fortelleren holder på å glemme alt.

Gunnar Gunnarsen hadde en far som forsvant for ham. Som hadde døden i livet i øynene. De pleide å være i en hytte ved havet. Ro, fiske. Farens forsvinnelse får Gunnar til å reise tilbake til øyen. Han tar på seg farens gamle skjorter, bader i havet. Og her, på denne øyen, møter den 23 årige Gunnar den gamle sjømannen Jonny. Et menneske han aldri klarer å nærme seg eller distansere seg ifra.

Romanen starter der den slutter, i Johnnys begravelse. Gunnar kan ikke lenger huske hvem som ligger i kisten. Han er den eneste som kjente Johnny, han har skrevet talen sammen med presten. I et kort øyeblikk er Gunnar i tvil om det er hans egen far som ligger der. Gunnar opplever selv å glemme verden, slik han så sin far la hverdagen gli vekk. På vei inn i denne glemselen skildrer han minnene for oss lesere.

Romanen er virkningsfull i sin form, idet den lar den vilkårlige demente bevissthet styre strømmen av minner.  I mindre kapitler, ukronologisk plassert, blir minnene sakte men sikkert viklet opp og samlet sammen. En oppbygging som sakte men sikkert lar leserne se linkene, bekjentskapene og konsekvensene tre frem mellom linjene.

«Men så er det som om ordene på papiret begynner å tre ut av sin høflige orden. Enkelte av bokstavene er allerede blitt til svarte, små fluer som surrer rastløst med vingene. De er klare til å lette og fly vekk. Men arket er som et lufttett syltetøyglass, og snart ligger alle ordene døde i hauger på bunnen av papiret.»

Språket balanserer hårfint mellom det vakre, og det litt for opplagte. Setningene som kanskje burde vært i oppløsning, tyr heller litt for ofte til flate og utbrukte metaforer. Det er vanskelig å si meningsfulle ting om havet, kjærligheten og døden uten å falle inn i klisjéene. Språket i Dønninger klarer dessverre ikke å styre unna hver gang. Det er tiltider vanskelig å tro på at en mann som er på vei til å glemme alt, husker verden han inngår i gjennom til tider klisjefyllte bilder.

«Gunnar har lest et sted at demens stammer fra latin og betyr sjelløs, og det kunne virke som store biter av sjelen til faren hadde fått vinger og fløyet ut gjennom vinduet hvor verdigheten senere forsvant».

En debutroman som bærer preg av å være prøvende, og kanskje med en viss berørelsesangst for kjernen av saken, for den faktiske glemselen. Likevel klarer Erik Engblad å danne en leseverdig roman, et nett av minner som engasjerer og interesserer. Det er en historie som fester seg i hukommelsen, på tross av alle karakterenes glemsel.

 

Latest posts by Tora Døskeland (see all)