Før jul leste jeg Veien til Swann (første bind av På sporet av den tapte tid) av Marcel Proust, det er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Han er veldig flink til å sette ting på spissen og få leseren til å se verden på nye måter. Det er kanskje en umulig oppgave å snakke om en slik roman i en liten bloggpost og jeg vurderte lenge å ikke en gang prøve, men hvorfor skulle Proust være off-limits for ukvalifiserte bloggere? Litteratur til folket, er det ikke det som er vårt motto? Proust kan godt leses uten en inviklet analyse, men så klart, dybden er der for de mer interesserte.

 

Jeg falt helt pladask for annen del av denne romanen, Swanns Kjærlighet. Den handler om Swann og hans kjærlighetsforhold til Odette. Det er helt fantastisk beskrevet; hvorfor de finner sammen i utgangspunktet, hvordan han stadig forandrer mening om henne og hvordan relasjonen dem i mellom endrer seg. Førsteinntrykket hans er at hun er litt stygg, men så sammenligner han henne med Jethros datter, Zipporah i maleriet Moses’ prøvning av Sandro Botticelli og etter hvert blir Odette vakrere og vakrere i hans øyne. Hans skiftende tanker og refleksjoner rundt deres forhold med minner som stadig forandrer seg, gjør Swanns Kjærlighet til en veldig underholdene og morsom tekst, men også tragisk og når den er på sitt beste får man inntrykk av at den sier noe sant om mennesker, selvom beskrivelsene ofte er ganske overdrevene. Det fremstår både fint og litt patetisk at Swann hele tiden finner nye måter å rettferdiggjøre deres forhold på, han forandrer situasjoner som allerede har funnet sted og gjør de enten værre eller bedre enn de egentlig var. Swann er overfladisk og sjalu og Odette tankeløs og forfengelig, men alikevel er det en av de mest spennende beskrivelsene av et forhold jeg har lest. Så selv om På sportet av den tapte tid kan virke som et avskrekkende prosjekt å begynne på, så vil jeg anbefale å sjekke ut Swanns Kjærlighet, (tør jeg si det) som godt kan leses uavhengig av resten av verket (jeg sa det).

 

Proust skriver mye om musikk i bøkene sine og i Veien til Swann blir både musikksmak og kultursyn generelt, en måte å beskrive en karakter eller et miljø på. Som i dette eksempelet hvor Proust beskriver hvordan Madame de Cambremers lytter til musikk.

…mens Madame de Cambremer på sin side, slik det anstår seg en kvinne som har fått en grundig musikalsk oppdragelse, slo takten med hodet som for anledningen var blitt forvandlet til pendelen på en metronom; ledsaget av dette forstyrrede og hensunkne blikket som man finner hos mennesker som er helt avsindige av smerte og som ikke lenger prøver å beherske seg, men bare sier ”Å nei! Å nei!”, svingte hodet hennes fra den ene skulderen til den andre med en slik voldsomhet og en slik fart, at diamantøreringene ustanselig hektet seg fast i stroppene på kjolelivet og de blå druene hun hadde på hodet stadig måtte settes på plass igjen, uten at hun derfor på noen måte stanset den stadig økende farten.

Jeg synes denne beskrivelsen er hysterisk morsom og det får meg til å ønske jeg kunne beskrive mennesker og situasjoner slik som Proust gjør det. Ofte kan tilhørighet til musikk tydeliggjøre karakteristikker både hos individer og grupper. Det blir sagt at denne Madame de Cambremer har fått en grundig musikalsk oppdragelse, altså hennes smak og forhold til musikk er noe hun har lært av andre, noe som vitner om en slags gruppetilhørighet. Innen musikk er det ofte veldig klare stereotyper både blant musikere og fans. Metalband og deres fans må kle seg i svart, rapperne må gå med altfor store klær, singer-songwritere må kle seg i jordfarger og se så tilfeldig kule ut at vi får inntrykk av at de tenker mer enn de ser seg selv i speilet. Dette er kanske litt satt på spissen, men dere skjønner poenget. Jeg hevder ikke at musikken er årsaken til dette, men den blir likevel et slags samlingspunkt for mennesker som på en eller annen måte identifiserer seg med artisten, sjangeren eller et fellesskap av like meninger og virkelighetsoppfatning. Ofte er tematikk og innhold i tekstene sterkt tilknyttet musikksjangeren, noe som lenge har irritert meg. Hurra, enda en metal-låt om blod og ondskap, enda en country-sang om å være ”blue”, enda en boyband-hit om kjærlighet. I virkeligheten er det selvsagt litt mer komplisert enn dette, men ofte setter teksten i sanger ord på følelser og tanker som knytter mennesker sammen i en felles relasjon og følelse av enighet.

 

Swanns Kjærlighet blir Swann en del av et miljø som samles rundt like meninger, lik smak, fine middager, hjemmekonserter og små utflukter. Det er en gruppe hvor alle relasjonene er svært overfladiske og som legger mye vekt på likhet blandt medlemmene, i tillegg til at man aller helst må være litt kul for å bli invitert i utgangspunktet. Det er ikke en type dannet høykultur som søker kvalitet, men heller en lavere form for kultur basert på popularitet som dyrkes. Vertinnen inviterer ofte kunstnere og musikere som både tilfører henne selv og gruppen som helhet høyere status. Motstykket til denne klikken hadde vært et miljø hvor ulike meninger kunne eksistere side om side og man ble møtt med aksept i stedet for en forventning om å måtte bevise noe. Odette er en naturlig del av dette miljøet, mens Swann ofte føler seg litt utenfor og er til tider veldig opptatt av å reflektere over Odettes lite utviklede smak. Han forstår ikke hvorfor hun ikke kan høre forskjell på Bach og Clapisson (Clapisson var en sentimental og populær komponist) og noen ganger forstår han ikke hvordan han kan tiltrekkes av en kvinne som ikke har denne egenskapen i det hele tatt.  Musikken representerer et skille mellom de to, han ser på seg selv som dannet og høykulturell; en som ser etter kvalitet og tar musikk alvorlig, mens musikken bare har en helt overfladisk rolle for Odette. Selv i kjærligheten går dette behovet for dannelse, like meninger og status foran aksept, tålmodighet, ydmykhet og en kjærlighet til menneske som går lengre enn det overfladiske. I dette tilfellet er ikke musikken med på å samle mennesker, men heller å skille dem fra hverandre.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)