Lørdag 10. oktober åpnet en ny utstilling av tegneserieoriginaler og striper på Serieteket på Grünerløkka i Oslo. Det er tegninger og sketsjer av Lars Fiske og Steffen Kverneland som er utstilt, to av Norges absolutt viktigste tegnere og serieskapere. For tiden arbeider de på samarbeidsprosjektet Kanon, som er et lettere humoristisk skråblikk på kjente kunstnere og forfattere. Til nå har prosjektet omhandlet bl. a. Kurt Schwitter og Edvard Munch. Utstillingen på Serieteket fokuserer på det korte, men velskrevne nye kapittelet i serien, som omhandler ingen ringere enn Knut Hamsun. Kunne ikke passet bedre for en litteraturblogg!

Bokmerker.org sendte to staute karer for å overvåke åpningen. Oppmøtet var godt, ja faktisk var det nesten litt trangt i inngangspartiet. Norske tegneserier ser ut til å være i vinden. Dessverre viste det seg at den ene karen var mindre staut, og mer plaget av hodepine enn tidligere antatt. Kraftig, vedvarende hodepine av det slaget han får en gang i måneden og gjorde at han nesten kastet opp på Serietekets imponerende samling av franske tegneserier….

Heldigvis var Sigurd der og reddet meg. Mens jeg på en diskré måte prøvde å holde meg oppreist ved å lene meg på utstillingskassene, snakket Sigurd litt med de to tegneserieskaperne. Lars Fiske og Steffen Kverneland innledet utstillingen med å snakke om hvordan de endte opp med å samarbeide på et prosjekt sponset av Kulturdepartementet. Man sier rett og slett ikke nei til Kulturdepartementet, de er litt som mafiaen. Når de brauter seg inn, slenger en haug med penger i bordet og sier ”Tegn tegneserie!”, så gjør man det.

Begge serieskaperne er engasjert i å få utvidet bibliotekenes innkjøpsordning for tegneserier. Opprinnelig ble tegneserier kjøpt inn som en del av barnelitteraturen, og barneserier ble derfor hovedsakelig foretrukket. Serier for den eldre og mer ”voksne” tegneserieleser var ikke akkurat prioritert. Heldigvis har dette endret seg, slik at ordningen nå dekker fem tegneserieutgivelser i året og er ikke begrenset til barnelitteraturen. Fem utgivelser er fortsatt litt lite når man sammenlikner med budsjettet for innkjøp av annen litteratur, det er fortsatt altså fortsatt  rom for forbedringer.

Kverneland og Fiske var også interessert i å snakke om kunstnerstipend for tegneserieskapere. I et land som USA er det mulig å leve av å publisere smale tegnserier for et lite marked, men i Norge er ikke akkurat mulighetene store.  Tegneserieskapere har liten mulighet for å få kunstnerstipend, siden de er delvis forfattere og delvis billedkunstnere, og med mindre man tegner Pondus eller Nemi blir det vanskelig. Derfor bør det opprettes egne stipend for talenter innen tegneserier, mener de to tegnerne. Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Norske tegneserier har kommet langt de siste årene og tiden er moden for å anerkjenne tegneserien som en litterær form med eget kunstnerstipend.

Det var mange som ville prate med dagens menn, så Sigurd og jeg gikk hjem og leste Kanon: Hamsun (etter en tung dose smertestillende). Jeg må innrømme at jeg ikke har lest mer enn et par sider av de tidligere bøkene, men bokmerker-redaktør Kristin hevder at de er veldig gode. Etter å ha lest Kanon om Hamsun tror jeg nok at jeg også må prøve meg på resten. Heftet er en samling av korte historier, tegnet i Fiske eller Kvernelands særegne stil (eller en blanding, som faktisk fungerer svært godt). Høydepunkter er Thomas Glahns død og scenene der Hamsun møter Hitler. Det er likevel siste side som overgår alt: En enkel, men genial illustrasjon av Hamsuns utvikling fra sædcelle til lik.

Selv for meg, som ikke liker Hamsuns verk noe særlig og synes han er en smule oppskrytt, er heftet morsomt nok til å gi mersmak. Eller kanskje nettopp fordi jeg ikke er en stor fan av Hamsun? Dette er en uhøytidelig fremstilling av forfatteren som gjør at det lett å le av ham. Det virker godt. Fyren likte ikke Ibsen og var anti-modernist, det er lov å le av ham.