Som forhenværende litteraturvitenskapstudent har jeg selvfølgelig vært innom en del litteraturteori. Noe har vært spennende, noe ganske kjedelig, og noe rett og slett fascinerende. Et eksempel på det siste er Erich Aurbachs verk Mimesis. Det ble skrevet i eksil fra et Tyskland og Europa i krig. Auerbach var jøde, og måtte flykte fra Tyskland 1936. I Istanbul skrev han senere det som regnes som hans hovedverk, og som også er et hovedverk innen europeisk litteraturforskning.

For de som ikke kjenner til begrepet «mimesis», er det et begrep fra Platons filosofi som omhandler hvordan kunsten imiterer virkeligheten. Platon var, som alle ex.phil-studenter kanskje husker, ikke særlig fan av kunsten. Den var jo en «imitasjon av en imitasjon», for virkeligheten var ikke verden rundt oss, men ideene som lå bakenfor. Og Gud forby at kunsten skulle lure oss vekk fra den virkelig virkeligheten! Nå ja, Platon om det.

Erich Auerbach

Like fullt er det jo sant at det kunst som regel gjør er å etterligne virkeligheten. En roman forsøker å fortelle en historie som utspiller seg i verdenen, på en slik måte at man som leser kan «se det for seg», «leve seg inn i det». Gjennom språket etterligner vi verdenen vi lever i, vi prøver å forklare og forstå den, uten å kunne gjøre det fullt ut. Mens et fotografi kan fange et øyeblikk, kan språket bruke flere sider på å gjøre det samme og likevel ikke få med seg alle detaljene som fotoet kan fange.

I Mimesis tas vi med på en reise gjennom den vestlige litteraturen, fra Homer til Virginia Woolf, med et mål om å utforske hvordan virkeligheten tolkes gjennom den litterære fremstillinga. Spennende nok i seg selv, men det som virkelig fascinerte meg med Auerbachs prosjekt, var hvordan han gjorde alt dette fjernt fra det Europa han skrev om, uten tilgang til et så velutrustet bibliotek han selv nok skulle ha ønsket. Dermed har dette verket klart å bli et hovedverk i europeisk litteraturteori, uten en eneste fotnote!

I Arne Melbergs forord fra Gyldendals pocketutgave av Mimesis (2005), er det referert til et essay skrevet av en av Auerbachs etterfølgere på Yale, dekunstruksjonisten Paul de Man (flashbacks fra litteraturteorikursene, anyone?). I dette lille essayet kalt «Tilbakevendingen til filologien» hyller de Man «den rene lesningen», fordi han mener den

«overtreffer all teoretisk spekulasjon, og (…) kan forvandle den kritiske fremstillingen på måter som ville virke ytters subversivt for alle som tror at litteraturundervisning kan erstattte teologi, etikk, psykologi eller idéhistorie». Auerbach er nettopp en kritiker som konsentrerer seg om den «rene lesningen», men som ikke på noen måte «erstatter» litteraturen med etikken og historien. Han kobler dem snarere sammen uten et øyeblikk å nøle i møte med alle de uoverstigelige problemene som senere teoretikere har reist, stil overfor slike koblinger.»

Med andre ord; det er vel verdt å sjekke ut Erich Auerbachs Mimesis. Om du nå er en sånn en som finner litteraturteori interessant.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)