Middlemarch

Middlemarch med undertittelen Bilder av Livet i Provinsen er en roman skrevet av Mary Anne Evans, men utgitt under det mannlige pseudonymet George Eliot. I dette blogginnlegget kommer jeg til å bruke Eliot når jeg snakker om henne, men likevel omtale henne som hun (merker jeg ønsker meg et kjønnsnøytralt pronomen).

Beskrivelsen av provinsen tar utgangspunkt i enkeltkarakterer som ut fra en individuell opplevelse av en økende industri, jernbane, religiøse uenigheter og økende muligheter for klassereise knyttes sammen på en elegant og intrikat måte. Det er flere hovedpersoner og bikarakterer som til sammen blir faste punkter i en kompleks beskrivelsen av samfunnet som helhet. Alle disse karakterene har en særegen personlighet, rolle og skjebne som er spennende i seg selv, og måten de kombineres på gjør Middlemarch til både en god og viktig roman. Folk forelsker seg, gifter seg, blir politikere, bruker for mye penger, prøver å etablere seg i en god posisjon i samfunnet, prøver å skjule dumme ting de har gjort osv. Å lese et sammendrag av romanen vs. å lese den vil være det samme som å høre om alle som får barn og gifter seg vs. det å faktisk gjøre det selv. Det blir en helt annen opplevelse, derfor vil jeg ikke gå så mye inn på selve handlingen. Dessuten vil det å presentere plottet, beskrive karakterene og plukke ut de beste sitatene, bli et nesten like ambisiøst prosjekt som å skrive selve romanen, så jeg har heller valgt å fokusere på to ting: karakteren Dorothea og ”ekteskapet” som konsept, eller instutisjon om du vil.

Dorothea er den første karakteren Eliot går i dybden på i løpet av boken. Selv om man godt kan lese boken for kjærlighetshistoriene og dramatikken, så vil jeg heller fokusere på karakteren i seg selv. Det er med gode karakterskildringer Eliot bygger romanen sin og det var også derfor jeg likte boken så godt. Hun begynner med de små delene og knytter dem tålmodig sammen til en helhet. Det er menneskene som er viktige, også som handlingskatalysator i møte med de andre karakterene. Dorothea er veldig bevisst når det kommer til sin tro og moralske overbevisning, hun tør ta de valgene hun mener er rett og gjennomfører dem så lenge det er mulig, og for Dorothea er ikke denne muligheten begrenset av sosiale normer. Hun setter heller ikke sin egen personlige komfort som grense, valgene hun tar er ikke egoistisk motivert eller som følge av en naiv jakt på ”lykke” eller ”kjærlighet” som andre kvinner i denne romanen drømmer om. På mange måter skiller hun seg fra de fleste overklassekvinner; hun pynter seg ikke, hun leser mye, har store ambisjoner om å gjøre noe godt for verden og hun spiller ikke piano. Tenk det. Nå skal det sies at Dorothea er naiv på andre områder, hun romantiserer intellektuelle og spesielt religiøse autoriteter og ser på disse som noe overlegent henne selv. Men fordi det er viktig for henne å gjøre det som er riktig, utfordrer hun meningene sin i diskusjoner og hun er ikke redd for å uttrykke seg, selv om det kanskje ikke alltid er på sin plass. Hun søker kunnskap og hjelp hos andre, men likevel er det viktig for henne å forstå og vurdere alt ut fra sin egen fornuft. Et eksempel på dette er når hun vurder om hun skal slutte å ri fordi det er en aktivitet som verken er nyttig for andre eller henne selv, dette blir diskutert, men man får inntrykk av at det er Dorothea som tar den endelige avgjørelsen. Jeg synes fremstillingen av Dorotheas idealisme er veldig spennende. Vi får se hvordan hennes livsmål, idealer og virkelighetsoppfattning både hindrer henne og muliggjør en hel del for henne, og hvordan det fungere frigjørende å ikke begrense seg til sosiale normer, men heller har et større, absolutt ideal å støtte seg på.

Til slutt vil jeg se litt på Dorotheas karakter i et likestillingsperspektiv. På mange måter lever hun ikke opp til samfunnets kvinneideal i sin samtid, og bryter ofte bevisst med det ut fra moralske grunner. Hun er ikke overfladisk, hun er ikke besatt av tanken på kjærlighet, kjoler, møbler og menn, og hun vil gjøre noe som kan bidra til en større gruppe mennesker enn bare henne selv. Eliot viser hvilke utfordringer Dorothea blir møtt med, som at hun enkelte ganger ikke blir hørt fordi hun er kvinne, samtidig som mange (også menn) setter meningene hennes høyt og respekterer henne for hennes fornuft og godhet. På grunn av dette får Dorothea en viss innflytelse i det lille samfunnet. Dessuten er det både kvinner og menn som kritiserer hennes utradisjonelle måte å leve på. Eliot presenterer ikke likestilling som en ureflektert «oss mot dem»-konflikt, men heller et komplekst nett av enkeltmenneskers moral, tanker og valg.

Før Dorothea gifter seg har jeg ikke inntrykket av at hun hovedsakelig ser på seg selv som «kvinne», men i ekteskapet forandres dette. Da blir, naturlig nok, hennes rolle å være noens kone. Dorotheas drøm har lenge vært å kunne være en manns hjelper (i betydningen sekretær og rådgiver, ikke hushjelp), men hun ønsker å jobbe for en fornuftig, opplyst og ærgjerrig mann som kommer til å oppnå noe stort og som kommer til å gi henne muligheten til selv å gjøre noe godt for verden. Å finne en slik mann høres ut som en ganske så umulig oppgave, og hva skjer når hun finner en mann som hun tror har disse kvalitetene, men som viser seg å være mye mer ufullkommen enn hun i utgangspunktet så for seg? Hvordan kan hun da uproblematisk leve opp til koneidealet hun mener det er rett å følge? Jeg synes det var interessant å se hvilke forventninger hun hadde til mannen og hvilke konsekvenser dette førte til hos dem begge når disse forventningene og ønskene møtte virkeligheten.

Ekteskapet har en sentral funksjon i Middlemarch og i løpet av romanen er det (spoiler) flere av hovedkarakterene som gifter seg. Det er fascinerende å se hvordan Eliot greier å skildre både forelskelse og ekteskap på så mange forskjellige måter. Ekteskapet og familien er de minste bestanddelene i et samfunn (utenom individet) og viktig når det kommer til å beskrive livet i provinsen. Eliot bygger sin skildring av helheten ved å beskrive enkeltmenneskene innad i et ekteskap og en familie og hvordan familiene interagerer med hverandre. Hun får karakterene til å spille mot hverandre og med hverandre og det er både vakkert og trist å se de forskjellige karakterene forelske seg, gifte seg og bli møtt med et kræsj av forventinger og utfordringer. Det er fasinerende å se hvordan hun får personlighetene deres til å både lage og løse utfordringene som møter dem og hvordan mennesker utvikler seg i fellesskap med en annen. For hva skjer når noen må oppgi en større del av seg selv enn den andre? Eller når et kompromiss virker håpløst? Dette er spørsmål som Eliot inspirerer leseren til å tenke på også når det gjelder større grupperinger og samfunnet som helhet.

Hvis jeg må nevne noe negativt ville jeg sagt at karakterene til tider er litt for stereotypiske, men ikke i den grad jeg ikke tror på dem og de må kanskje karikeres for å oppnå den samme effekten i den store sammenhengen som de gjør. Men Rosamond Vincy, den pene, overfladiske, pianospillende og bortskjemte datteren av en respektabel industrifamilie var kanskje litt i meste laget. Jeg synes karakteren var litt for flat, for overdrevent dum og grunn, men hun fungerte likevel veldig godt i romanen for så vidt, så jeg vet ikke om det er kritikk eller ikke… Dessuten blir jeg stadig overasket over hvor urealistiske mennesker er i virkeligheten, så ikke hør på meg.

Det er ikke rart at Middlemarch regnes som en klassiker, men det er ikke derfor du burde lese den. Ikke se klassikere som noe du vil krysse av på en leseliste eller namedroppe på et litterertarrangement. Du burde lese den fordi boken i seg selv er tidløs, fordi den berører noe grunnleggende i mennesket og fordi den er viktig (altså, fordi den er en klassiker). Den får deg til å tenke og den tenker for deg. Selv om Eliots karakterer kan virke litt stereotypiske og det føles kanskje fremmed å lese en roman fra 1871, så gi det en sjanse. Eliot presenterer mennesker og et samfunn som jeg tror alle kan finne paralleller til.