mmMesteren og Margarita
Michail Bulgakov
Document Forlag, 2005 (først utgitt på russisk i 1973)

De som leser Bokmerker.org slavisk har vel fått med seg at jeg har prøvd å lese Mesteren og Margarita mange ganger i forbindelse med boksirkelen min (de av dere som ikke leser Bokmerker.org slavisk må gjerne begynne med det). Nå har jeg lagt de 435 sidene bak meg og sitter litt matt tilbake. For det første kan man ikke skyve under stol at denne boka er langt smartere enn meg, så hvordan skal jeg kunne kommentere på den? For det andre, med litterære verk som er så rike på detaljer, intertekstualitet og spiss samfunnskritikk, hvor skal man egentlig begynne?

Som et utgangspunkt anbefaler jeg at du setter av tid til å lese romanen. Ikke la den ligge på nattbordet for litt lesing hver kveld, men ta den med på ferie og les den i løpet av et par intensive dager. Det er så mye som skjer i boka at det ved spredt lesing er stor fare for at en bare faller ut av det.

Et annet poeng er at dersom Goethes Faust allerede står på leselista di vil du få mer utbytte av å lese den først, og Mesteren og Margarita etterpå. Det er ikke et must på noen måter, men absolutt en berikelse.

Mesteren og Margarita ble påbegynt av Michail Bulgakov i 1928 og fullført av hans kone i 1940-1941, men ble først utgitt i Sovjetunionen rundt 30 år etterpå. Boka tar for seg en utlending Wolands plutselige inntreden i Moskva sammen med sitt underlige følge, deriblant den tykke, talende katten Behemot og Korojev, Wolands assistent. I kjølvannet av deres opphold i byen finner en rekke uforklarlige hendelser sted, spesielt i miljøet rundt en av Moskvas største litterære foreninger, Massolit. Det begynner med at Woland eksakt forutser redaktør Michail Aleksandrovitsj Berlioz’ død, som leder en av Berlioz assistenter inn i en gal jakt på Woland med følge. Ved å så sette opp en varietetsforestilling for å demonstrere og avsløre sort magi klarer Woland å lage skandale på forfatterhuset til Massolit og en rekke av byråkratene i organisasjonen forsvinner på mystisk vis i for- og etterkant av forestillingen.

Samtidig er det en historie i historien der vi følger en alternativ versjon av Pontius Pilatus opplevelse av Jesus henrettelse. Denne historien er skrevet av en av karakterene i boka (mesteren) som frivillig har lagt seg inn på asyl etter å ha vært utsatt for massiv hets av verket sitt og sin egen person av Moskvas litterære miljø.

Romanen er filosofisk, satirisk, og har en viss slapstick humor. Den er gøy å lese fordi den av og til er morsom på absurd vis, samtidig som den utfordrer leseren til å tenke over rett og galt, og menneskets grunnleggende natur. Sterkt påvirket av Goethes Faust ser man mye av den samme problematikken Goete utforsker, som hvorvidt mennesket er godt eller ondt, kunsten og kunnskapens rolle i samfunnet og kjærligheten i kontrast til grenseløsheten i å kunne oppleve alt. Det er en tydelig kritikk av det sovjetiske samfunnet, som blir speilet i Pontius Pilatus’ Jerusalem. Religion er også et tema som ofte går igjen, både i direkte tematikk og i bibelske referanser.

Fortellerstemmen er kompleks, verken allvitende eller med fast synsvinkel. Støtter seg ofte til rykter og ”det som ble sagt i ettertid”. Fortelleren henvender seg ofte direkte til leseren, som når den glir ut i en vurdering av mat for å ta seg inn: ”Nei, nå får det greie seg, du kommer på avveier, leser! følg meg!”

Språket er også intrikat og spennende. Det er sjelden jeg leser bøker på norsk der jeg må slå opp ord, men nå har jeg altså lært meg hva det betyr å fate, samt hva en marodør er. Jeg lar meg også lett glede av herlige setninger som: ”Der var det ikke en sjel, og i halvmørket stod det rundt ti utgåtte primuser på en plate og sa ingenting”.

Spesielt de som studerer litteratur vil elske bok i kraft av dens enorme potensial for fortolkning, dens mange referanser til andre verk og at nesten alle karakterene har betydningsfulle navn. Men også den generelle, tålmodige leser vil kunne få mye glede ut av romanen.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)