Oppløsningstendenser
Nina Lykke
Roman, 240 sider
Forlaget Oktober, 2013
Jeg leste debuten til Nina Lykke da den kom, og ble grepet av historiene hennes. Novellesamlingen Orgien og andre fortellinger pekte frem til et liv jeg ikke ville ha, den fortalte om vanskelige mennesker, vanskelige forhold, vanskelige livssituasjoner, men jeg likte boka godt, selv om jeg slet med å sympatisere med flere av hovedpersonene. Jeg har tenkt mye på den i ettertid, det er en sånn bok som sitter. Jeg har tenkt på det usympatiske i noen av menneskene i boka, tenkt på at det er modig å skrive om dem, mest fordi de ikke på noen måte helt klart er skurken i fortellingen, det var vanskelig å vite om man egentlig kanskje skulle ha sympati med dem (og at jeg bare ikke klarte det) eller om de var satt inn som hindre i veien for de andre personene. Uansett, Lykke har gitt ut sin andre bok, en roman denne gangen. Og nok en gang er det en vanskelig bok om et vanskelig liv, vanskelige mennesker og vanskelige forhold – og nok en gang tror jeg at jeg vil huske leseropplevelsen lenge.
Gjeldsoffer: Ordet antyder at man er et offer for noe som kommer utenfra, som et ran, en storm eller en flodbølge. Noe man ikke kan noe for, men som er en annens, forøverens, naturens, ansvar. Til tross for at alle ens indre organer er skyldige, med sin higen etter alt det man har kjøpt og stappet i seg på så mange forskjellige måter, enten det var feriereiser, restaurantbesøk, klær eller den enorme espressomaskinen vi kjøpte bare noen uker før det smalt, og som vi ikke engang greide å lære oss å bruke før den ble borte som en del av boet.
Lykke har en usedvanlig tøff og usympatisk måte å skildre hovedpersonen sin Liv på, og det er noe av det som gjør boka så god. Så naken og fri for floskler og unnskyldninger. Liv er skilt, hun bor i en liten kjellerleilighet og har 100 kroner om dagen å leve for etter at husleia og det gigantiske lånet hun har pådratt seg er betalt, hun drikker for mye og synes synd på seg selv – med god grunn, men samtidig også ikke.
Stemningen har snudd. Der han før stadig kikket bort på meg, ser han nå demonstrativt vekk. Det er som om vi har gjennomlevd et lite ekteskap her ved dette runde bordet, i løpet av disse ti minuttene som har gått. Mens jeg pakker sammen tingene mine, tenker jeg: Og så lurer man på hvorfor det blir krig i verden. Men hvorfor blir det _ikke_ krig, hvert sekund, hver time på dagen, i hver eneste avkrok av verden. _Det_ er miraklet.
Det er et tøft liv som skildres, en vond historie om en barndom som gikk skeis, et ekteskap som gikk i vasken, et nytt forhold som tippa livet utfor kanten og et evig ønske om å bare gå så til grunne at hun ikke lenger kan holdes tilregnelig for noen av valgene sine. I lange refleksjoner rundt liv, sitt eget og andres, og relasjoner kommer Liv til syne som en av de sterkeste romankarakterene jeg har møtt på lenge.
I mørke stunder så jeg for meg følgende scenario: Jeg fikk meg en hund, en eller annen aggressiv rase, og deretter lot jeg den ta over kontrollen. En dag skulle jeg utfordre den. Jeg så hvordan hunden fløy gjennom rommet. Å bli omsluttet av en varm kjeft og kjenne tenner synke inn i sitt eget kjøtt, å bli til mat. Hvis jeg måtte velge hvordan jeg skulle bli drept, ville jeg valgt å bli spist.
Det er få lyspunkter her, ingen jeg kan komme på, det er den ene mørke, fattige dagen etter den andre, den ene krangelen med moren etter den andre, det ene vinglasset for mye etter det andre, og ingen steder åpnes det for at hun bare skal skjerpe seg, slutte å drikke, ta en dusj, få orden på livet med det lille som er igjen. Det er ikke alltid det bare er å skjerpe seg. Å lese Oppløsningstendenser får meg til å se verden og alle menneskene i den på en mer pessimistisk måte enn jeg er vant til. Lykkes historie om Liv får meg til å tenke på mennesker som skitne, barnslige, smålige, stakkarslige folk som prøver til det ikke er noe vits å prøve mer, men da prøver vi faen meg allikevel, selv om forsøkene våre er patetiske. Men det er også en befriende tanke, for selv i alt den skitten som kommer til overflaten i Livs historie – og i mitt menneskesyn, så har jeg en ekstrem ømhet for henne – og oss også mens jeg leser.
Jeg sto der og så utover stuen, som var full av glass og tomflasker, skitne tallerkner, vi hadde kjøpt inn julepynt og juleduker og en elektrisk stjerne til å henge i vinduet, og jeg tenkte at man kan kjøpe og ordne og lage mat og invitere og dekke på og steke kalkun med hundre forskjellige tilbehør, og etterpå kan man bruke et døgn på å rydde opp, men det hjelper ikke på selve grunnsituasjonen, som er at her står jeg og er et barn man kan lene seg på og snyte seg i og tørke av seg på, et gammelt barn som står der med telefonrøret i hånden uten å si noe, som stirrer på det sølete bordet, på det sluknede juletreet, posene med tomflasker.
Det er rart å bli så oppløftet av å lese en så dørgende trist bok som jeg ble av å lese denne historien, men jeg må bare få si at det er en så utrolig sterk og til tider vakker bok i all sin råskap og skittenhet. Språket til Lykke er så godt at jeg kunne sitert fra hvor som helst i boka, hvert avsnitt er som en korttekst i seg selv. Dette er en sterk andrebok fra en forfatter som jeg virkelig håper har flere mennesker på hjertet.
Folk kommenterer