Melancholia av Jon Fosse er en av de bøkene jeg oftest har trukket frem fra hylla bare for å lese om igjen lengre passasjer, og som jeg gjerne benytter anledningen til å lese høyt fra om den byr seg. Språket er så vakkert, og formen reflekterer innholdet på en utrolig fin måte.

Romanen er basert på livshistorien til Stavanger-kunstneren Lars Hertervig, som levde fra 1830 til 1902. Den tar utgangspunkt i to dager fra kunstnerens liv. Først en ettermiddag høsten 1853 da Hertervig var elev ved Kunstakademiet i Düsseldorf (med Hans Gude som lærer), bodde hos enkefru Henriette Winkelmann, og var forelsket i hennes datter Helene. Deretter hopper vi i tid til julaften 1856 hvor Hertervig er innlagt på Gaustad asyl. I tillegg blir vi kjent med forfatteren Vidme. I Melancholia II, som er utgitt i en samleutgave sammen med første bok, blir vi kjent med Hertervigs søster Oline. Jeg er mest glad i Melancholia I, men skal du lese den første, er den andre også vel verdt å få med seg (Den er også mye kortere).

Boken baserer seg på virkelige hendelser, men er langt fra noen biografi. Den begynner med faktaopplysning om tid og sted, men allerede fra andre setning er vi langt inne i hovedpersonens hode. Jeg tillater meg et langt sitat for å vise hvor fin begynnelsen er:

Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min, den fine fine dressen min og eg vil ikkje treffe Hans Gude. Eg vil ikkje høyre Hans Gude seie at han ikkje kan like biletet eg maler. Eg vil berre bli liggande på senga. I dag orkar eg ikkje møte Hans Gude. For tenk om Hans Gude ikkje likar biletet eg maler og synest det er pinleg dårleg, synes at eg slett ikkje kan male, tenk om Hans Gude dreg den tynne handa si gjennom skjegget og ser beint på meg med dei smale auga sine og seier at eg ikkje kan male, at eg ikkje har noko å gjere ved Kunstakademiet i Düsseldorf, ikkje ved noko anna kunstakademi heller for den saks skyld, tenk om Hans Gude seier at eg aldri kan bli kunstmalar. Eg må ikkje la Hans Gude seie det til meg.

Hvem kan vel ikke relatere seg til den lammende følelsen av å skulle bli vurdert! Jeg som har drevet en del med skjønnlitterær skriving og gått på skriveskole kan det definitivt. Det blir imidlertid fort klart at gjenkjennelsen er mild, for det er snakk om et langt mer plaget sinn enn jeg selv kan skryte av.

Alt fra begynnelsen er det påfallende hvor godt Fosses karakteristiske skrivestil kler boken. Jeg elsker hvordan han trekker ut setningene med mange gjentakelser samtidig som han dryppvis gir litt og litt mer informasjon. Stilen driver meg videre i teksten og gir et tydelig bilde av hovedpersonens indre liv. Hver eneste gjentakelse forsterker følelsen av hvor plaget han er av sin egen tankeverden. Han trekkes mellom stormannsgalskap og selvforakt, og har vanskelig for å fungere sammen med mennesker. I delen hvor han er på Gaustad, er den språklige stilen utmerket for å gi en opplevelse av et kaotisk og forvirret sinn, som blander fortid og nåtid og kopler sammen fenomener som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er det samme som går igjen: Frykten for å leve ut kunstnerdrømmen, kjærligheten til Helene og kvekertroen han har vokst opp med. Fra kvekertroen blir det viktigste elementet søkenen etter et indre lys. Kvekerne samles nemlig for å sitte stille i en ring og vende seg innover på søken etter det indre lyset. Fosse beskriver den unge Hertervigs første opplevelser av møtene.

… det må bli ei stillheit i meg og i den stillheita må eg falle til ro langt nede i meg sjølv ein stad og så, viss eg då er i nåden, kan eg bli fylt av eit svalt lys, ikkje av varme, men av eit svalt lys så skimrande, så tungt og lett samstundes, så overveldande, at eg aldri før har sett eit liknande lys. Og far min seier at det sterkaste lyset er inne i ein. Og eg spør kva som har skjedd viss eg ikkje merkar noko lys. Og far min seier at ein ikkje alltid er i nåden, men det hender at nåden er der, ja det hender!

Ettersom romanen utfolder seg blir det stadig tydeligere at lyset får en viktig rolle i en kaotisk, symbolsk virkelighet i hovedpersonens hode, det flyktige og uoppnåelige. Lyset i Helenes hår, og følelsen av forelskelse dette lyset medfører, blir et bedragersk lys. På Gaustad søker han oppvekstens hellige kvekerlys som en vei ut av galskapen.

… eg må bli tom inne i meg, eg må bli roleg og tom inne i meg, og så kan lyset som er der ute begynne å skine inne i meg, for først når eg blir heilt roleg og tom inne i meg kan lyset begynne å skine også inne i meg, eg må bli roleg og tom, eg må ikkje kave meir, eg må bli roleg inne i meg, eg må bli til berre lyset som skin inne i meg, eg må bli til eit lys som ikkje vil noko, eg må sitte roleg på stolen min i ringen av stolar der det sit folk som ikkje seier noko, i det kvite kvekarhuset på Stakland …

Til å begynne med har de mange gjentakelsene en komisk effekt. Det er lett å trekke på smilebåndet av hvordan stilen trekkes ut i sin ytterste konsekvens, hvordan dette og enkelheten i språket gjør at hovedpersonen får noe naivt over seg, som et barn langt hjemmefra. Mot slutten derimot virker stilen manisk. Det er ingenting ved sitatet ovenfor som får meg til å tenke på et rolig menneske, og det er vanskelig ikke å bli skremt og beveget.

Til slutt må jeg jo nevne at boken gjorde meg en stor tjeneste ved å introdusere meg for maleren Lars Hertervig. Selv om jeg ikke kan påstå å ha kommet nærmere kunstneren ved å ha lest en veldig frittolkende roman av Jon Fosse, fikk den meg til å fatte interesse for bildene hans, og de er fantastiske! Så dette er en dobbel anbefaling: Melancholia av Jon Fosse og kunstneren Lars Hertervig. Illustrasjonsbildet til dette innlegget er Hertervigs «Skogtjern» fra 1865.

 

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)