Lykkefeltet
Ingvild Holvik
Samlaget, 2010
137 sider

Psykologistudenten Stine gjorde det ikke bra på eksamensoppgaven om lykke. Hun, og vennene hennes også, ser på henne som «trist og grå», og det er hun i grunnen ganske fornøyd med. Det skiller henne fra alle andre; de andre som lever bekymringsløse studentliv.

Stine er hovedpersonen i Ingvild Holviks lille roman Lykkefeltet, som består av episoder i Stines første år som student; episoder særlig knyttet til psykologfar, hennes suicidale søster Gry, hennes nye bestevenn Nina, og skulle-ønske-vi-var-mer-enn-venner Ståle. Stine bruker mye energi på å bekymre seg for forholdene med disse menneskene, og ser ut til å sjelden «bare gjøre ting», uten å teoretisere alt hun gjør. Dette skaper en veldig intensitet i romanen, og det er ingen landskapsbeskrivelser å skumme gjennom.

Nettopp dette er min hovedinnvending mot boken; at Stine er så selvsentrert at vi sammen med henne ikke opplever verden utenfor henne. Dette skaper trange rammer i romanen, og i stedet for å ha gleden av en hovedperson som guider oss rundt i den litterære virkeligheten, har vi en guide som ikke vil vise oss alt og som holder fast på egne tolkninger. Nå hjelper det nok ikke at jeg misliker hovedpersonen sterkt – det føles som å være på besøk hos noen som bare vil gå på museer når du egentlig vil ligge på stranden.

Skal du på universitetet i morgon, seier Nina.
Trur eg tar det litt med ro, seier eg, semesteret begynner ikkje før i neste veke. Men vi snakkast, de treng ikkje stå her.
Er du sikker, seier Nina. Eg nikkar.
Berre gå, seier eg, bussen kjem snart. Eg har vore ute ei vinternatt før. Nina klemmer meg hardt, for hardt.

I dette sitatet, som er et godt eksempel på bokens dialoger og renskårne språk, ser vi hvordan Stine ikke sier noe om det hun egentlig tenker. Som leser blir vi da bare sittende med glimt av romanfigurene, som jeg får vite så lite om at jeg egentlig bare blir irritert. Jeg tror jeg kunne vært interessert i det de holder på med, men guiden min Stine lar meg ikke oppleve det. Derfor mener jeg at Holvik ikke har klart å utfolde seg innen de minimalistiske rammene hun har satt for boken.

Nettopp den stramme komponeringen og språkbruken er det som skiller denne boken fra andre, og det passer godt til hovedpersonen; men det skjuler mer enn det viser frem. Jeg vil så gjerne få vite hele historien, men føler at fortelleren sitter to bortenfor meg mens hun forteller, slik at jeg hele tiden blir forstyrret. På neste fest håper jeg at jeg sitter på bordet til Ingvild Holvik, for jeg har tro på at hun vil kunne fortelle historier som engasjerer meg mer.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)