Markus er konge
av Klaus Hagerup
Aschehoug 2010
200 s.

Bok i P2 tok denne uken opp spørsmålet om hvor mørke ungdomsbøker kan og bør være. Det er mye problemer og mørke i norske ungdomsromaner. Alt for mye, spør du meg. Noen ganger treffer de blink, men andre ganger blir det rett og slett for tungt og trist. For det er grenser for hvor mange incestepisoder, selvmordsforsøk og maniske depressive tenåringsjenter man orker å pløye gjennom.

Klaus Hagerups ungdomsbøker var i flere år min redning mellom alle disse mørke bølgedalene. Historien om Mari som blir kjent med lærerinnen frøken Kjær, er både alvorlig og viktig, men den er ikke helsvart. Den er fortalt med humor, og karakterene kjennetegnes av den samme snodigheten som alle karakterene til Klaus Hagerup. Vi skjønner hvorfor de er outsidere, og selv om karakterene selv ikke ser sine gode sider, gjør vi det.

Antihelten Markus er definitivt en slik karakter. Sammen med bestevennen Sigmund sliter han seg gjennom ungdomsskolen. Det vil si – Sigmund sliter tilsynelatende ikke.

Sigmund var høy, mørk og usedvanlig selvsikker. Markus var liten, lys og usedvanlig usikker, men til sammen hadde han en følelse av at de var akkurat passe.

Nå er endelig Markus tilbake i Markus er konge. Boken er mer kompakt enn de tidligere, og den har en klarere tematikk. Markus er konge bygger på samme struktur som alle bøkene om Markus. Markus blir forelsket. For å imponere jenten må han lære seg noe han ikke kan, denne gang sjakk. Han utfører stuntet med mer eller mindre heldig utfall. Men viktigst av alt – det er alltid Sigmund som står bak.

–      ­Okey. Jeg skal åpne den. Det er  … Det er et sjakkspill.
–      Ja, sa Sigmund fornøyd. ­­– Det er akkurat det det er.
–      Hva skal jeg med det?
–      Du skal spille sjakk.
Markus ristet på hodet.
–      Det kan jeg ikke.
–      Jeg vet det, sa Sigmund. – Jeg skal lære deg det.
Markus visste at det var unødvendig å spørre, men siden han ikke kom på noe annet å si, gjorde han det likevel.
–      Kan du spille sjakk?
Sigmund gned seg i hendene.
–      Jeg er et naturtalent, sa han.

Konversasjonen er som vanlig komisk og underholdende. Sigmund spiller på det veslevoksne, mens Markus i virkeligheten er den som er mest voksen av dem. Han er rar som steik, og vi elsker det hele veien. Markus har utviklet seg fra forrige bok. Han lærer seg å takle sin sosiale angst, og han virker litt mer reflektert og sikker.

Noen ganger blir jeg litt bekymret når jeg ser det store antall ekstreme, mørke ungdomsromaner som utgis. For det går faktisk an å være rar uten å bli deprimert. De fleste ungdommer har håndterlige ungomsproblemer og trenger bare å høre at alt blir bedre, at ting forandrer seg snart. Slik er kanskje faren Mons et deprimerende tilskudd til boken, for tingene forandret seg liksom aldri for ham. Han er fortsatt Muldvarpen, og han hater det. Men han har likevel en naiv tro på at alt skal forandre seg for Markus, og forholdet mellom Markus og Mons er noe av det mest rørende i boken. Til alles store overraskelse viser det seg at Mons er en reser i sjakk. Og ganske aggressiv når han spiller. Og det er han som blir redningen for Markus når Sigmund ikke klarer å lære bort sine sjakkunster, som for øvrig viser seg å være noe begrenset.

Historien er ganske fantastisk, men ikke helt urealistisk. Den får oss til å tro på det fantastiske, at en liten, bebrillet gutt med komplekser for det meste kan vinne en sjakkturnering mot skolens beste spiller. Rett og slett fordi han tør å stole på sine rare karakterstyrker. Markus er konge i denne boken. Han får smake på suksess for første gang, og erkjenner at det ikke er noe for ham.

– Jeg er tårnet ditt, Markus.
– Hvem er det andre?
– Det andre tårnet, sa Sigmund og strøk seg over pannen. – Det andre tårnet er nok Mons Simonsen.
– Pappa, sa Markus forbauset. – Men han er jo ikke her.
Sigmund la en hånd på skulderen hans.
– Nei, han er ikke det. Men likevel er han ved siden av meg din viktigste støtte og beskytter på livets sjakkbrett.
– Min beskytter, sa Markus og prøvde å kvitte seg med en idiotisk følelse av stolthet. – Betyr det at jeg er … at jeg er …
– Ja, sa Sigmund alvorlig. – Du er kongen, Markus. Du er ikke spesielt dyktig. Du er ikke rask. Du utretter ikke så mye selv. Men likevel er det alltid du som blir stående igjen som spillets vinner, hvis du ikke blir felt av fienden. Men det blir du ikke. Så lenge jeg er ditt tårn.

Klaus Hagerup treffer blink – som vanlig. Han har skrevet en varm og humoristisk bok som ungdom kan kjenne seg igjen i. Med snert og oppfinnsomhet vikler han Markus inn i et nett av løgner og utfordringer som ender i en real batalje. Markus er konge står ikke tilbake for de andre bøkene i serien, tvert imot. Måtte det bare bli enda flere.