For en tid tilbake var det et tema blant visse Bokmerker, at de ikke hadde noe behov for ”å lese menn som kommer fra skogen”. Et ord som forklarer hvorfor jeg ikke er enig: Walden. For omtrent et halvt år siden leste jeg denne klassikeren i amerikansk litteraturhistorie med undertittel Life in the Woods for første gang. Det var en åpenbaring. For de som ikke vet hva det dreier seg om: I juli 1845 flytter den amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau ut i skogen ved Walden Pond, der han, som et sosialt (eller usosialt, om du vil) eksperiment, bor alene i litt over to år. Han bygger seg en enkel hytte med det aller mest nødvendige: en seng, en stol og et bord. Under mottoet simplify, som går som en råd tråd gjennom alle Thoreaus verker, kutter han så ut alt han ser på som overflødig: kjøtt, kaffe, te, sukker, klesskift, flere måltider per dag. Hva sitter han så igjen med? Livet. I sin mest konsentrerte form.
Boken basert på eksperimentet kom ut i 1954, skrevet i dagbokform over et år som symbolsk syklus. Thoreau beskriver hvordan han finner seg en tomt som han rydder fri, hvordan han skaffer seg tømmer og nødvendig redskap for å bygge hytta. Her er pragmatiske beregninger, budsjetter for spiker og plank, ris og sirup. Og samtidig har Thoreau et utrolig stødig og poetisk språk, som gjør denne boken til en leseopplevelse. Følgende sitat er det mest kjente og oppsummerer filosofien til Thoreau på en slik måte at jeg får gåsehud:
I went to the woods because I wished to live deliberately, to front only the essential facts of life, and see if I could not learn what it had to teach, and not, when I came to die, discover that I had not lived.
Foruten uforglemmelige naturskildringer inneholder boken den ene essayistiske avhandling etter den andre om en rekke temaer som på en eller annen måte angår livet, det være seg ernæring, klær, økonomi, moral, arbeid, reise, politikk, ensomhet eller bøker. Og det er nettopp disse essayistiske perlene som gjør denne boken verdt å lese. Thoreaus tenkning er like ukonvensjonell og radikal som den er enkel. Gjennomgående er individualisme og måteholdenhet som ideal, eller med Thoreaus egne ord: ”plain living and high thinking”. Han setter spørsmålstegn ved det fremvoksende industrisamfunnet og en tilhørende livsstil som førte så mange av hans medmennesker inn i en evig sirkel av konsum, gjeld, arbeid og tilbakebetaling. Jeg tør hevde at denne karusellen ikke går noe saktere i dagens samfunn. Med lun humor og levendegjørende eksempler, er det lett å forstå hva det er Thoreau prøver å fortelle oss, og se at mannen faktisk har et poeng. Er det for eksempel noe poeng å strebe etter teknologi for teknologiens egen skyld?
We are eager to tunnel under the Atlantic and bring the old world some weeks nearer to the new; but perchance the first news that will leak through into the broad, flapping American ear will be that the princess Adelaide has the whooping cough.
Thoreau kan kritiseres og har blitt kritisert på flere punkter. Er det for eksempel naturlig å leve helt uten kontakt med andre mennesker? Hva slags fornektende ideal er det som streber etter avholdenhet fra alle goder livet har å tilby? Thoerau har blitt avskrevet både som naiv romantiker (i tradisjonell betydning) og som en ekstrem særing. Et viktig poeng i boken er imidlertid at hans forsøk verken innerbærer den ultimate levemåte eller at alle burde prøve det samme. Det det først og fremst handler om for Thoreau er å finne en livsstil som er tro mot egne verdier og inklinasjoner og ikke bare følge strømmen. Livet ligger i dine hender og lykken er noe du kan velge eller velge bort:
However mean your life is, meet it and live it; do not call it hard names. It is not so bad as you are. It looks poorest when you are the riches. The fault-finder will find faults even in paradise. Love your life, poor as it is.
Thoreaus toårige opphold i skogen var ingen naiv virkelighetsflukt, men et aktivt og reflektert forsøk på å finne et alternativ livsstil. Da han flyttet tilbake til samfunnet var det derfor ikke fordi forsøket viste seg å være en fadese, men nettopp fordi det var vellykket: han fant ut hvor lite han faktisk trengte for å leve et godt liv. Sånn sett hadde det kanskje ikke vært så dumt med et sånt opphold i en primitiv hytte. Kanskje ikke i to år, men en uke eller to. Bare sånn for å kjenne på hva som egentlig er viktig, hva man vil bruke livet sitt på. Jeg er for eksempel fortsatt ikke overbevist om at jeg noen gang trenger en sånn jobb som alle driver å maser om.
Trackback/Tilbaketråkk