Da jeg satte meg ned for å skrive noen anbefalinger til Mammutsalg-kundene, prøvde jeg å se for meg hvordan en typisk Mammutsalg-traver ser ut. Hvem er egentlig du som leser det her?

Kanskje er du hun unge studenten som flytta til storbyen i høst, men som ikke helt har funnet plassen din ennå. Du tenkte at når bare det nye året kommer i gang, da skal ting jaggu falle på plass. Og så går du der da, mellom gigantiske bord dekket med bøker, søker med blikket etter noe som liksom roper deg til seg, kanskje med bud om bedre tider. Da synes jeg du skal stoppe opp ved den tykke, røde boka med et dyreansikt på, den med to mørke øyne som stirrer rett på deg. I den boka kan du finne håpet, i den boka kan du le og gråte, riste litt sånn vennskapelig oppgitt på hodet over hovedpersonen Kjersti, og heie henne fram mot det livet hun ønsker seg. Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold der, altså. Du har sikkert hørt om henne før, sikkert fått boka anbefalt før også, men hun er en sånn forfatter jeg er redd ville blitt stemt ut av Idol (dersom forfatter-Idol eksisterte) fordi alle tenkte ”alle stemmer sikkert på Kjersti, da kan jeg stemme på noen andre.” Nei. Stem på Skomsvold, og les alt hun har skrevet. Monstermenneske er ei sånn bok som gir meg følelsen av å komme hjem, til noe kjent og trygt, hver gang jeg blar opp i den. Kanskje, hvis du er hun studenten som leter litt, kan du finne noe i denne boka. Og hvis du ikke er hun studenten, men ei dame i femtiåra eller en mann som nettopp har blitt far, eller en sirkusartist som leter etter noe å lese mens du venter på å gå i gang med trapesnummeret ditt, skal du også lese denne boka.

Ved det neste bordet står du kanskje, du med store, mørke ringer under øynene, i midten av tredveåra, ja du som triller på den tvillingvogna. Akkurat nå sover de begge to, du skal bare kjappe deg bortom noen av de salgsbordene her for å se om du finner noe å lese. Noe å drømme deg bort i, kanskje, et sted å reise til hvor det er godt og varmt, andre farger, nye språk, fritt for barnegråt? Vel, hvis du ser til høyre, der ligger Shantaram av Gregory David Roberts. Selv leste jeg den boka da jeg bodde i Australia. Vennene mine dro på stranda for å kjøre vannski og spille sandvolleyball, jeg lå pal under parasollen og leste. Og det tok sin tid, boka er på nesten tusen sider og jeg leser ikke spesielt raskt. Dette er ei ekte eventyrbok for voksne, men uten alver og drager altså, vi skal til India. Kanskje blekner selv hverdagen som tvillingmamma i møtet med den virkeligheten der. Samtidig er det ikke noen dokumentar om den indiske slummen, det er fiksjon dette, og boka er spennende, full av livsfilosofi og fine refleksjoner, og som seg hør og bør er det komplisert kjærleik og en og annen intrigen. Jeg har gitt denne boka til mange av vennene mine, og til og med min 85 år gamle bestefar har lest den og gitt en begeistra tommel opp.

Går du rundt bokbordene på leting etter ei bok du kan ha liggende framme for å vise at du er kunnskapsrik og kulturinteressert, bør du plukke med deg Ottar Grepstads Historia om Ivar Aasen. Dette skulle vel være noe for dere hipstere også, nærmere det originale og ekte kommer man neppe. I denne morsomme og underholdende boka møter vi godeste Ivar på en annen måte enn vi er vant med fra lærebøkene på ungdomsskolen. Grepstad forteller lettfattelig om en ekte idealist, jeg ble imponert, overraska, og ordentlig begeistra for mennesket Ivar Aasen. Boka er også full av det man i beste nynorsk-ånd må kalle fun facts, så dersom du for eksempel er norsklærer, har du et oppslagsverk i ”korleis selje inn nynorskhistoria på ein morosam og annleis måte” – vær så god. Og med det samme vi er innom nynorsken, må jeg bare nevne Agnes Ravatn og Fugletribunalet. Denne romanen har fått priser, flotte omtaler og utmerkelser i fleng, og det er det også god grunn for. Kort fortalt får vi bli med ut på landet og inn i en relasjon mellom to mennesker som i starten av boka ikke kjenner hverandre. Nå skal de plutselig bo sammen, hun som en slags hushjelp for ham, og i denne nokså arkaiske settingen foregår altså denne romanen. Nå har boka blitt teaterstykke, så da kan jeg henge den anbefalinga på aktualitetskroken når jeg oppfordrer deg til å lese Fugletribunalet.

Ei anna morosam dame som Ivar Aasen helt sikkert også hadde vært stolt av (dersom det var han som vandra rundt på Mammutsalget), er Marit Eikemo. I hennes debutroman Mellom oss sagt befinner vi oss i Bergen, og vi følger Regine, som jobber i det som den gang het Aetat. Eikemo balanserer fint mellom det på den ene siden såre og triste i ensomheten Regine kjenner på, og på den andre siden det humoristiske og samfunnskritiske som opptrer i samme virkelighet.

Mammutlista er lang og variert, så om du ikke falt for noen av mine anbefalinger, ville jeg tatt meg en tur innom bokbordene likevel. Det finnes nok noe for enhver der, uansett hvem du er.

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)