En nylesing av Ngugi wa Thiong´o’s The River Between

Makuyu, et sted der jeg spilte golf annenhver søndag i to år i ungdommen, da distriktet lå midt i mellom alle steder og ikke hadde noe annet særpreg enn å være buskland og en serie med åser. For noen år siden kjørte jeg forbi Makuyu på vei til min gamle hjemby, Embu, og så et uttørket og nedhugget landskap, et utall av mennesker dagdrive forbi. Det var nærmest som om å gi området betegnelsen «sted» ble en overdrivelse – en «forbipassering» hadde vært mer beskrivende.

I 1964 skrev James Ngugi boken The River Between en bok som, gir et helt annet bilde av Makuyu, som et levende vibrerende sted, fullt av mennesker bevisste på sin egen kultur og historie, med en sterk tilknytning til stedet. Men for meg som leser boken i retrospekt fremstår Makuyu som noe tapt, et sted som vi aldri mer vil få tilbake, noe som kanskje er større enn oss selv. Det er å lese en bok som går i kamp på nevene på den ferske debatten om avkolonisering av akademia som raste sommeren 2018. Det er en fortelling som prøver å fravriste oss som tror vi eier den objektive forståelsen av verden forestillingen om én måte å fortelle historien på er mer representativ enn noen andres. Når jeg nå leser boken over 50 år etter at den ble utgitt, gremmes jeg over mine egne gamle forestillinger, som om misjonen og kristendommen i seg selv hadde noe som var kvalitativt bedre enn det folket hadde før kristendommen kom.

I boken er Makuyu og Kameno to landsbyer på åsrygger som ligger som sovende løver adskilt av elven Honia i det kenyanske høylandet nord for Nairobi. Vanskelig tilgjengelig for andre gikuyuer* (den største folkegruppen i Kenya) har de på tross av elven som skiller dem alltid hatt den samme religionen, de samme historiene og mytene, den samme kulturen – helt til nybyggerne og misjonærene med sine kristne kirker og utdanningsinstitusjoner gjør sitt inntog, og skaper splittelse.

Kristendommen gjør sitt inntog i Kenya hånd i hånd med de britiske kolonimaktene. I Kameno velger de å ta vare på de gamle tradisjonene, representert ved tenåringsgutten Wayaki. Faren Chege er landsbyens seer og har sterk påvirkningskraft på landsbybefolkningen. Han ser trusselen fra den hvite mann, og oppfordrer sønnen til å kjempe for tradisjonene gjennom å studere og å lære seg misjonærenes skikker og kunnskaper. Wayaki gjør nettopp det. Han begynner på de hvites skole, tar til seg av kunnskapen, lærer seg å sette pris på nye skikker, og blir inspirert til å bygge et nettverk av egne landsbyskoler uavhengig av de kristne misjonærene. Gjennom skolegang skal gikuyuene bevare sin egen selvstendighet ved å lære seg inntrengernes hemmeligheter. Wayaki ender opp som leder for menneskene langs elva. Men som en representant både for framskritt og tradisjon, skjer det som ofte skjer i slike situasjoner; verken fremskritt eller tradisjon setter spesielt sterk pris på det nye som skapes.

I Makuyu er Joseph den sterke lederen. En karismatisk, myndig og talefør predikant som lærer seg de kulturelle kodene til misjonærene. Han innfører ild og svovel og en knallhard moral som tar et oppgjør med en del skikker i Gikuyu-kulturen som de betegner som demoniske. Joseph får full støtte fra misjonærene, bygger opp en sterk menighet og får hele Makuyu-landsbyen med seg. Det skaper naturlig nok spenninger, mellom Kameno og Makuyu, mellom de som vil holde på tradisjonene og de nye kristne. Josephs datter Nyambura er kristen. Hun vil følge farens lære, men samtidig vil hun føle seg som en del av stammen og være fullverdig kvinne.. Hun velger sammen med de andre jentene på samme alder å la seg omskjære, den demoniske handlingen som både er ukristelig og samtidig kvinnefiendtlig. Det går ikke så bra, og Josephs vrede er uendelig. Søsteren Muthoni vil gjøre som Nyambura, i prosessen treffer hun Wayaki, og umulig kjærlighet oppstår. Wayaki representer det som drepte Nyambura, og det eneste stedet de får være i fred er langs breddene ved Honia-elven, elven som både er et skille og forbindelse mellom de to landsbyene.

Elven som skiller, som boken heter i sin noe klønete og ikke helt dekkende norske tittel, den mangler elementet av elven som bindeledd, ble skrevet av Ngũgĩ wa Thiong’o, på 1960-tallet, den gangen han fremdeles kalte seg James Ngugi, og arbeidet på det den gang anerkjente Makerere-universitetet i Kampala, Uganda. Den enkle, vakre fortellingen er et tidlig forsøk på det som senere skulle bli en hovedsak for Ngugi, nemlig avkoloniseringen av kulturen. Det er vart skrevet, i et billedspråk jeg assosierer med Afrika-nostalgi. Fine beskrivelser av landskap, tankesett og rutiner. Kristendommen blir fremstilt som utfordrende, snever og splittende. Samtidig er det kristendommen som kommer med utdanning og opplæring, og det er misjonærene som vil ha slutt på omskjæringene. Det er bakstreversk kristentro og moderne kvinnekamp hånd i hånd, stikk i strid med moderne forestillinger om tradisjonell misjon og påvirkning. Vårt syn på omskjæring er sterkt preget av våre vestlige, humanistiske idealer. Men slik Ngugi beskriver det, er det ikke så opplagt at Gikuyu-kvinner ønsker en slutt på dette. Kvinnene i Makuyu insisterer på det, og Nyambura trosser faren og velger å bli med på initiasjonsritene, fordi hun vil føle seg som en kvinne av stammen. Som leser blir jeg stående i valget mellom å støtte en kristendom jeg ikke har sansen for, fordi den forfekter et syn på omskjæring jeg er lært opp kun er av det onde, mens jeg vil støtte tradisjonene, som har i seg praksiser som strider med grunnleggende prinsipper om menneskeverd. Wayaki personifiserer denne spenningen. Han tilhører tradisjon og støtter denne, men han forelsker seg i jenta som tilhører de nye strømningene. Dette undergraver både hans rolle som leder for fornyelse, og støter ham vekk fra det kristne Makuyu og det tradisjonalistiske Kameno.

Da jeg leste boken, visste jeg lite om sommerens debatt om avkolonisering av akademia. Dette er en debatt som har ført til konferanser i Oslo, flere har skrevet innlegg om det og Morgenbladet har hatt et ganske sterkt fokus på temaet. Universitetene legger alt for stor vekt på vestlige kilder i sin forståelse av verden. Det blir tatt alt for lite hensyn til kilder fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Dette gjør at vi får et fortegnet kunnskapskilde, ikke yter global forskning rettferdighet, og hemmer muligheten for å utvikle et universielt virkelighetsbilde. Sindre Bangstad har skrevet om det på den glimrende nettsiden Africa is a Country og PRIO (Det norske fredforskningsinstituttet) arrangerte en konferanse om temaet i juni. Morgenbladet beskriver debatten i artikkelen “Avkolonisering pågår”, og gir en oversikt over fagtekster som kunne erstatte eller utfylle vestlige tekster. Den nevner hvordan Astrid Rasch på NTNU de siste årene har «begynt å avkolonisere pensumlitteraturen hun legger opp for sine engelskstudenter i Trondheim. Det interessante her er at Rasch sier at hun velger litteratur fra sør hvis bøkene ellers er likeverdige i kvalitet. Men bare ved å gjøre det, har hun allerede gjort et valg ut fra en kolonialistisk tankegang. Hennes akademiske bakgrunn er jo den vestlige, og ved kun å åpne opp for å erstatte tekster som er bedre enn de som allerede står på pensum, begrenser hun muligheten for virkelig å åpne opp for den globale engelskspråklige virkeligheten. Hvordan ville hennes utvalg sett ut i dag hvis det ikke fantes et vi eller dem? Er for eksempel Moby Dick viktigere enn Petals of Blood? Hvilken har størst aktualitet ut fra litterære og historiske kvaliteter av de to? Når vi vet hvor viktig fortellingen er i afrikansk minne, hvor de muntlige overleveringene var en måte å ta vare på identitet og den felles hukommelse på, vil det å bruke koloniherrens språk være å slette ut den felles idébyggende hukommelsen.

Første gang ideen om avkolonisering av tankesettet dukket opp, var nettopp hos Ngũgĩ wa Thiong’o. Med boken Decolonizing the mind (1986) – kanskje den mest betydningsfulle teksten om avkolonisering av tanken – tok han et endelig oppgjør med denne de facto sletting av den afrikanske hukommelsen. Hukommelse er knyttet til språket, og hvis språket vi bruker ikke er det språket vi lever med, hva skjer da med måten vi forstår oss selv på? Helt fram til 1976 hadde wa Thiong’o skrevet under sitt kolonialistiske navn James Ngugi, og han hadde skrevet på engelsk. Etter et år i fengsel innså han at det engelske språket bidro til å ta vekk den genuine forståelse av egne vilkår blant gikuyuene, og valgte endre navnet sitt fra det engelske James til sitt opprinnelige og autentiske wa Thiong’o. Samtidig valgte han å skrive bøkene sine på Gikuyu. Vi kan prøve å oversette denne tankegangen til en norsk virkelighet. Vi har alltid forholdt oss til en forståelse av at det vi erkjenner er sånn det er, uten å skjønne at vi forholder oss til en oversettelse av virkeligheten. Akademia oversetter en virkelighet for oss, vi får ikke den ekte.

For Ngũgĩ wa Thiong’o begynte det lenge før Decolonizing the Mind og norsk debatt om avkolonisering. Både Weep not, Child og The River Between, hans to første romaner, er skrevet på engelsk. Bare ved å bytte språk fjerner han seg fra virkeligheten til gikuyuene i landsbyene i Kenya. Samtidig prøver han å beskrive en virkelighet som må oversettes for at vi skal ha tilgang til den. Og min reaksjon er som følger:

Det er fint, men jeg merker at jeg som nostalgiker faller tilbake til en kolonialistisk melankoli som jeg ikke helt klarer å plassere. Kanskje ligger den i nostalgien til det tapte Kenya som var der før britene kom, kanskje til tiden som var før frigjøringen kom til Kenya, der Mau Mau-opprøret var en romantikk, gikuyuene representerte tapt uskyld, og britene orden og framskritt. Jeg vet ikke, og det viser jo kanskje nettopp det Ngũgĩ wa Thiong’o nettopp beskriver. Jeg leser hans bøker med et tankesett kolonialisert av en vestlig forståelse av forholdene. Jeg leser det etter å ha vært hvit overklasse i Kenya, med et nostalgisk bilde av uskyld som helt sikkert aldri har vært der. Jeg leser det med mine egne briller. På sett og vis er jo det fint, men det er problematisk så lenge som jeg i kraft av min tilhørighet til en gjeldende virkelighetsforståelse ikke gir plass til den egentlige historien.

Boken er en enkel fortelling, slik mange av de tidlige bøkene fra afrikanske forfattere gjerne er: Camara Laye, Chinua Achebe og James Ngugi sine første bøker er relativt omfangsfattige, lett lesbare, og kanskje litt fremmede for oss som er vant med å lese fra helt andre bakgrunner. Jeg leste Weep not, Child da jeg var i 20-åra. Da syns jeg det ble for enkelt og naivt. Jeg hadde lest for mye action av Wilbur Smith og Robert Ludlum. Senere øvelser med f.eks. V. S. Naipaul har gjort meg mer moden som leser, og i dag kan jeg si at det å lese i The River Between, var en enerverende, opprørende og svært så givende opplevelse – en viktig bok å lese fordi den i all sin enkelthet setter våre vestlige, akademiske og begrensende briller i et sært søkelys. Det åpner øynene, og jeg vil gjerne at tekster som dette erstatter mange av de unødvendige bøkene som i dag utgjør vestlig akademias kolonipåvirkede kanon – og gir plass til enda flere bøker og stemmer som denne, om det er fra Kenya eller Kiribati.

I Tyskland er det en bevegelse som har fått hashtaggen #MeTwo, etter at fotballspilleren Mezut Özil trakk seg fra det tyske landslaget med følgende formulering: Jeg er tysker når vi vinner, innvandrer når vi taper. Som Africa is a Country skriver:

«As Mohamed Amjahid, one of the most prolific writers on racism in Germany, points out: #MeTwo is not a debate, but an opportunity to listen, because for once, Germans of color are the subjects and authors of their own experiences with racism and bigotry.»

Det er nettopp dette å kunne få lov til å være subjektet og forfatter av sine egne erfaringer som er så viktige. Med avkolonisering av akademia og avkolonisering av tankesettet er det nettopp dette man vil ikke bare gi rom for, men å gjøre til noe selvfølgelig. Det er på tide at den akademiske stemmen tar avkoloniseringen av akademia på alvor, slik at akademia blir et emne for alles virkelighet, forfattet av alle som vil bidra til å forfatte om dette. Det er her litteraturen er så viktig, fordi den gjennom kulturens egne stemmer går i bresjen for å fortelle disse egne forståelsene og å peke retning for akademia. Og det er på tide at du bestiller The River Between, leser den, og gjør deg opp noen meninger basert på noe annet enn det vestlige professorer og forfattere vil du skal bli fortalt om Afrika.

Det er gjennom å lese en annen fortelling om disse spenningene at jeg forstår at en avgrenset vestlig vinkling på tematikken er for snever. Vi trenger Ngũgĩ wa Thiong’o sin stemme. På samme måte som akademia trenger å åpne opp for de andre stemmene, og legge vekk fornektelsene av begrensende århundrelange tradisjoner som sjelden har gitt rom til de andres stemmer, men valgt å tolke verden gjennom vestlige briller.

Les boken, Følg debatten.

*Jeg bruker konsekvent “gikuyu” da det er dette som benyttes i boken. I dag er det vanligst å benytte den moderne betegnelsen “kikuyu”.

The River Between (1964)
50th Anniversary Edition (2014)
Penguin Classics
148 sider