Livsglede – en selvbiografi
Margit Sandemo
Aschehoug
290 s

I år skal jeg, inspirert av Kristin, lese 100 bøker. Nå er det offisielt, og dere kan ta meg på det i ettertid. Dessverre var Margit Sandemos selvbiografi Livsglede første bok ut, og dersom det er et omen, er det likegreit å gi opp hele planen, for da er det lite godt i vente. Det er selvsagt enkelt å hetse en bok av Margit Sandemo, og hadde det ikke vært for at jeg er et gigantfan av Sagaen om Isfolket, skulle jeg holdt meg for god til det, men dette var rett og slett for dårlig.

Vi har alle kjendiser og forfattere vi skulle møtt, og Margit Sandemo er en av de få jeg beundrer som jeg gjerne skulle hatt en samtale med, jeg har mange Isfolket-relaterte spørsmål. Jeg er også interessert i få innsikt i hva som driver henne, og hvor hun tar alt fra. I det hele tatt så jeg fram til denne boka siden jeg så den i høstkatalogen, hadde tenkt at dette skulle være for meg, det Sigvart Dagsland biografien var for Kristin.

Sandemo har levd et spennende liv, i en spennende tid. Norsk spellemannsfar og svensk adelsmor, traumatiske barndomsopplevelser, en fra rags to riches historie, en overbevisning om kontakt med overnaturlige ting og åpenbart en fantasi ut av en annen verden. Det burde være nok stoff å ta av. Så hva er problemet? Åpenbart formen. Boka er skrevet veldig muntlig, som om du er i en lang samtale med henne der hun mer eller mindre kronologisk forteller om episoder fra livet sitt, i stilen ”så var det den gang da….”. Hun glir ofte ut i merkelige bisetninger, som ville vært mer riktig i en samtale men som ikke fungerer i bokform. Eksemplene er utallige:

Men den aller beste musikken jeg vet om er den store stillheten. De siste førti årene har jeg så godt som aldri lyttet til noe. Stillhet og gjerne ensomhet. Har ingen radio, men jeg ser gjerne på TV. For øyeblikket ser jeg på Stargate Atlantis hver lørdag formiddag, ellers kriminalfilmer og grøssere, men ikke gørr & splash. Litt mer forfinet enn som så, men egentlig har jeg temmelig grunn smak når det gjelder film, jeg har en egen science-fictionkanal…..

Men nå har jeg sporet av igjen. Tilbake til min tidlige ungdom!

Eller

Jeg var allerede den gangen meget barmfager (Good grief, det inntrykket sank med årene, hvis man kan uttrykke det slik), og klassekameratene mine utropte meg til å ha den fineste kroppen. (Hvor ble det av den?), men gymnasieguttene ville åpenbart ikke ha noe med meg å gjøre. De kalte meg ”Mislykkede Garbo”, fordi jeg hadde mørkt hår med pannelugg.

Eller

Tross det elendige vraket av en bil reiste vi mye, for alle var eventyrlystne. Som oftest til Sverige, til Tanumshede for å se på helleristninger og spise ”korv med potatismos” i kiosken der. Det var ikke langt fra Halden, og de svenske pølsene smakte bedre og hadde ikke så seigt skinn som de norske. Nå er det omvendt, det går ikke an å bite over det svenske pølseskinnet, og den norske smaken er bedre.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Hun klarer på et merkelig vis å gjøre et dramatisk og spennende liv trivielt. Merkelig med tanke på sjangeren hun vanligvis jobber innenfor.

Flere ganger i biografien sier hun at hun ikke bruker av sitt eget liv, eller andres i bøkene, og unngår å lese andre romaner for å ubevisst plagiere. Faktisk er de omtalte sexskildringene i bøkene bygget på nitidig studier av seksualbøker for kvinner, ikke på egen erfaring, da hun ikke hadde et spesielt lidenskapelig sexliv. Husmorpornostempelet er et resultat av at forlaget mente det måtte mer sex inn i bøkene. Kanskje er det så enkelt at hun ikke makter å behandle sitt eget liv på samme måte som romanene, og skrive dem med mål og driv. Elementene er på plass, men komposisjonen svikter fullstendig.

Skal du kun lese en bok av Margit Sandemo, vær snill og ikke velg denne!

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)