Skjermbilde 2014-10-18 kl. 09.40.40
Om igjen
Monica Isakstuen
Roman
Tiden, 2014

Bildet til venstre er et skjermbilde fra Twitter, og beskriver min opplevelse av denne romanen. Skal jeg la det bli med det, oppsummere boka i den ene setningen og håpe på at dere blir nysgjerrige nok til å lese Om igjen?
Det hadde vel vært litt for enkelt. Men dersom det er nok for nettopp deg, så klikk deg ut herfra og gå i gang med å lese boka. Takk for nå, gled deg, på gjensyn.

Hvis det er noen lesere igjen nå, så kommer den litt grundigere omtalen her. Dette blir en sånn jubelanmeldelse som sinna litteraturmenn kritiserer bokbloggere for, jeg skal bruke superlativer i fleng, det vil boble over av leseglede og applaus. Får du allerede utslett på halsen, er dette mulighet nummer to for å følge oppfordringa fra tidligere, altså kort fortalt bare å lese denne romanen.

Ikke-biografi Joyce (kort versjon)
tvillinghjertet
inntil ditt
bo-booom/booom-bo
bo-booom/booom-bo
bo-booom/booom-bo
bo-booom/booom-bo
bo-booom/booom-bo
i ni måneder
så stille

Broren din. Han forlater deg. Du tar ham med deg videre.

Om igjen er historien om to kvinners liv, en gammel, en ung, til den gamle dør og den unge blir eldre; om forholdet dem i mellom, om en vond, lang liste over seksualpartnere, om forsøket på å bli hos den ene, å bryte ut av et mønster man ikke vil være i, om å bli sett, elsket, verdsatt, om astronomi, jakten på hva som egentlig gjør livet verdt å leve, om et flygel, den livsviktige anerkjennelsen av ikke bare å være god nok, men å være best, om forholdet mor-datter, hva som skjer når datteren blir mor, om vindrikking, skriving, om hvordan den unge prøver å nøste opp hva som faktisk skjedde, etter den gamles død.

Joyce?

Mm?

Liker du meg?
(Hånden din hvilende i nakken min)

                                                                  Hvorfor spør du om det?

 

(Tårer, solsteik, brødsmuler, flaksende ender. Og armene dine rundt meg.) Av og til lurer jeg på om alt ville vært lettere hvis du bare hadde sagt nei.

 

Skriver jeg.

Jeg nevnte denne romanen i en mail til noen her om dagen, og uten at jeg hadde tenkt særlig over hvordan jeg skulle beskrive den, skrev jeg følgende: «Og da må jeg bare nevne høstens absolutte høydepunkt (foruten Undis Brekke, såklart), Om igjen av Monica Isakstuen. For en fantastisk roman, så velskrevet, original (!) og med et helt organisk driv – den skiller seg klart ut fra det jeg har lest i det siste, på en udelt positiv måte.»

Isakstuens roman er original i den grad ordet i det hele tatt har livets rett i 2014. Om igjen er bygd opp av tekstblokker hvor vi hopper frem og tilbake i jeg-stemmen Idas liv, i Joyce Hattos liv, denne konsertpianisten som etter sin død ble beskyldt for å ha utgitt andres pianoinnspillinger som sine egne. Overgangene mellom de to kvinnenes opplevelser er ikke markert eller varslet på noe vis, de glir over i hverandre, sømløst og fint. De kjente nemlig hverandre, disse to, og når Ida snakker om Joyce sitt liv er det i du-form. Ida holder ikke igjen når hun forteller, legger ingenting mellom, og denne åpenheten, den brutale ærligheten overfor seg selv, gir boka dette nevnte organiske drivet – jeg vil ikke gå fra Ida, vil ikke gå glipp av noe.

Oppbruddet. Bruddet. Det var så enkelt som dette: Jeg klappet sammen laptopen, reiste meg fra sofaen, tok tre, fire skritt ut på gulvet og ble stående der, fortsatt med blikket festet til den bøyde nakken hans over papirene. Tok sats. Sa: Thomas. Jeg må bort.

Jeg tenkte
hvem er jeg som sier dette, gjør dette, Thomas er god, tålmodig, omsorgsfull, ansvarlig, den kvinnen som dumper Thomas, strever med ting som ikke har med Thomas å gjøre, den kvinnen som kommer inn i en stue og sier hun må bort fra Thomas, er utilregnelig og komplisert, fullstendig oppslukt av sitt eget, den kvinnen som ikke vet å sette pris på Thomas, får jobbe med sin egen forståelse av kjærlighetsforholdet mellom to voksne mennesker som tross alt har fått et barn sammen og som hadde planer om ett til, den kvinnen som sier slike ting som jeg sier nå, får tenke seg litt om.

Omsider så han på meg, han sa: Du har vært så rar etter at hun pianodama døde.

Jeg vil applaudere måten Isakstuen eksperimenterer med form på i denne romanen. Ved å flette inn dialoger, brev, avisutklipp, mer lyriske partier og dagboksnotater gir det fortellingen en dynamikk som ikke bare holder på leseren men som også gir en autentisitet i portretteringen av de to damene vi følger. Det eneste jeg savner i denne romanen, er å se mer av den Joyce som alle var så glad i. Isakstuen forteller historien om et liv spilt i moll, mens det flere ganger snakkes om hvor morsom og livlig Joyce Hatto var. Den delen av henne opplever jeg ikke å ha sett nok av, og dermed blir det noe som skurrer i bildet mitt av henne.

Jeg savner deg, Joyce. Jeg savner entusiasmen, lettheten, nervøsiteten, det utøylede raseriet, kjærligheten, gledesutbruddene, historiene. Jeg savner hendene dine. Du er den eneste jeg kan snakke med om deg

og

du

er

den eneste

som vet

at vi

fantes.

I den språklige bildebruken evner Isakstuen å levere uten antydninger til kleinhet. Måten Joyce Hattos flygel tar form som et nærmest levende vesen, som «dyret», i egne små sekvenser nummerert som «Flygelet # 1» osv.; hvordan Joyce sitt forhold til musikken og sin egen rolle i dette prestasjonspresset blir levendegjort gjennom flygelet, fungerer fremragende, og viser at man fortsatt kan benytte seg av slike grep uten at det blir overkill. Hvis man er en god forfatter. Noe Monica Isakstuen her viser at hun er.

 

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)