Jeg åpnet øyene og oppdaget at jeg var dekket av en klissete væske, og at jeg lå ved et hunesels fødselsveier. Himmel! Hvem skulle trodd at jeg, Ximen Nao, et kultivert, velutdannet medlem av godseierstanden ville bli gjenfødt som et esel med hvite hover og slappe, myke lepper?
Mo Yan betyr «ikke snakk», og er pseudonymet til den kinesiske forfatteren Guan Muoye. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2012, og er kjent blant annet for romanene Store bryster og brede hofter (1996) og Rødt korn (1987). Livet og døden tar rotta på meg utkom første gang i 2006, og ble oversatt til norsk i 2011. Ifølge Mo Yan selv skal han ha skrevet den mer enn 600 sider lange romanen på 43 dager!
Romanen handler om landeieren Ximen Nao, som blir skutt under Maos landreformer i 1950. Idet historien begynner er Ximen Nao allerede død, og tortureres av prins Yama i dødsriket. Over de neste 625 sidene blir den tidligere landeieren gjenfødt seks ganger; som esel, okse, gris, hund, ape og til slutt som menneske igjen, den lille gutten Lan Qiansui, med det store hodet. Fordi Ximen Nao sniker seg unna å drikke eliksiren som utsletter forrige liv, og på grunn av en eller annen feil, ender han opp med å huske hvert eneste liv, og forteller det hele til historiens andre hovedperson og forteller, Lan Jiefang. Sammen med historien om gjenfødelsene får vi servert 50 års kinesisk historie; Maos maktovertakelse og reformer, hungersnøden, kulturrevolusjonen, Maos død og den etterfølgende gradvise åpningen mot vesten og kapitalismen. Romanen slutter på nyttårsaften år 2000.
Alle Ximen Naos liv utspiller seg i umiddelbar nærhet til gården som en gang var Ximen Naos egen, men som etter landreformen er delt opp. Deler av gården er gitt bort til gårdsgutten Lan Lian, hvis navn betyr «blåansikt». Lan Lian har fått navnet fordi han har et blått fødselsmerke i ansiktet. Ikke bare finner Ximen Nao ut at han er gjenfødt som esel, han finner også ut at hans blåansiktede gårdsgutt har blitt herre over gården hans, og til og med har giftet seg med konkubinen hans. Ximen Nao er sint, frustrert og forvirret. Etter hvert blir imidlertid Lan Lian en av de viktigste personene i Ximen Naos mange liv. I hvert liv søker han på ulike måter kontakt med gårdsgutten, med ulikt hell. Lan Lian på sin side skiller seg ut med en uovervinnelig stahet. Tross trusler, vold og at familien forlater ham insisterer Lan Lian på å fortsette å drive gården sin privat. På et tidspunkt er han den eneste selvstendige bonden i hele Kina. Lan Jiefang, bokens andre forteller, er Lan Lians sønn. Han fødes samme natt som Ximen Nao blir gjenfødt som esel, og får dermed et forhold til alle Ximen Naos gjenfødsler.
Livet og døden tar rotta på meg kan beskrives som en burlesk vri på fortellingen om Buddha. Fortellingen har stort spenn, fra stort alvor til satire og underbukse-humor, fra rørende møter mellom menneske og dyr til absurde brudd på fortellingens egen etablerte logikk. Historien om Ximen Esel er den morsomste. Hovedpersonens forvirring over å befinne seg i en eselkropp, og hvordan han veksler mellom esel-jeget og menneske-jeget, er stor komikk. Ximen Nao er ikke bare et menneske i eselkropp, han er både menneske og esel. I det ene øyeblikket prøver han å kysse kona si, og ender opp med å bite henne, i det andre har han glidd helt inn i eselidentiteten og beiler til et hunesel med tiltrekkende bakende. Etter hvert som Ximen Nao gjenfødes som flere dyr, blandes også identitetene fra flere liv inn i hverandre, slik at grisen for eksempel er litt menneske, litt esel og litt okse. Mennesket blir gradvis fjernere for hver gjenfødelse. Ettersom historien skrider frem, får også de andre dyrene mer menneskelige egenskaper, som om vi ser dem klarere jo lenger vi synker ned i dyrenes verden. Mo Yan fanger veldig godt de ulike dyrenes særegenheter, og gir morsomme «innblikk» i tankene som ligger bak oppførselen deres. Her om Ximen Hund:
Jeg tok en runde rundt gårdsplassen for å skaffe meg oversikt. Jeg gikk forbi inngangsdøren, og i et anfall av forbigående svakhet, styrtet jeg bort og klorte på den til lyden av noen ynkelige klynk. Men jeg fikk hurtig følelsene under kontroll og vendte tilbake til sengekurven min, mens jeg følte at jeg var blitt voksen på den korte tiden.
Den mest rørende historien omhandler Lan Lian og hans nære forhold til oksen sin, Ximen Okse. Da hele Lan Lians familie har gått over til kooperativet er oksen hans eneste gjenværende venn og allierte, og dyret er villig til å gjøre store offer for sin venns skyld. Fortellingen om Ximen Gris er en fortelling om Aprikoslunden grisefarms vekst og fall. Å avle opp flest mulig griser er viktig fordi soldatene i folkets frigjøringshær vil ha behov for kjøtt hvis det skulle bli krig: «Hver gris er en bombe slengt inn blant imperialister, revisjonister og reaksjonære». Det er store planer og løfter for grisefarmen, men det blir likevel gradvis mindre fôr til dyrene, som etter hvert fores mer eller mindre med sin egen avføring. Da det blir kjent at Aprikoslunden dyrefarm for første gang skal avholde en på-stedet-konferanse om griseoppdrett, er planen å vaske og barbere busten av hver eneste gris for å gjøre farmen lekker for de besøkende fra partiet. Det viser seg å være en umulig oppgave som ender med at alle grisene blir sjenket fulle, noen få blir vasket og mange blir påmalt kommunistiske slagord.
En tredje person som gradvis blir mer fremtredende i fortellingen, og som nesten må nevnes for å illustrere hvor mange lag denne boken har, er den rampete unggutten Mo Yan. Han dukker stadig oftere opp som en irriterende bifigur i historien, som gjør de mest ugjennomtenkte ting. Mo Yan vokser opp til å bli forfatter, og fortellerne siterer Mo Yan gjentatte ganger fra bøker han skal ha skrevet om hendelsene som utspiller seg. Noen ganger er sitatene skrevet i nøytral prosa, andre ganger er de blomstrende på grensen til det parodiske. Etter hvert får Mo Yan til og med et par kapitler selv (!), hvor boken endrer stil ettersom «forfatteren» Mo Yan velter seg i lekende skildringer: «Aprikosblomster hvirvlet mellom danserne, som danset mellom de hvirvlende aprikosblomstene».
Livet og døden tar rotta på meg var i perioder veldig underholdende lesning. Jeg er svært imponert over hvor velkomponert den er – den spriker i alle retninger på en helt bevisst måte. I perioder kan den kreve litt tålmodighet av sin leser. Det er ikke en bok for å identifisere seg med og føle med en hovedperson, ettersom forfatteren tar i bruk mange distanserende virkemidler. Men for å få innblikk i kinesisk kultur, og for å se hvor mange muligheter som finnes i litteraturen, er den utmerket. Det slår meg at den er en god bok å lese for vordende forfattere. Uansett er Livet og døden tar rotta på meg en stor og sprø bok det er vel verdt å lese.
Trackback/Tilbaketråkk