spredning

Spredning
Nils-Øivind Haagensen
Lyrikk
Oktober, 2014

Dette er en av de sterkeste diktsamlingene jeg har lest. Sterk som i heftig, rent tematisk, med å se den som fødte en selv inn i verden svinne hen og bli borte, men også sterk i betydningen solid, god; kvalitetsmessig sterk. Forlaget sier at Spredning handler om «å miste en nærstående, og om å holde fast kjærligheten. Diktene er fortrolige og spørrende, enkle og kompliserte.» Jeg har brukt lang tid på å finne ut hvordan jeg skal omtale denne boka, men for å begynne et sted så slutter jeg meg i alle fall til Oktobers ord.

det går én dikter
per to millioner mennesker på jorda 
(skriver Tsjekhov)
meg og deg
(sier mamma)

Å skulle velge bare noen få dikt å vise frem her virker som en umulig oppgave. Etter oppholdet mitt i USA kommer likevel en stemme i hodet som roper «Nothing’s impossible! Yes, we can!» osv., så nå har jeg lyttet til den og tvunget meg selv til å velge bare noen ytterst få av diktene fra denne 226 sider lange samlinga. Men ta og les hele diktsamlinga da, er du grei? «Serr», som ungdommen sier – «det MÅ du bare!»

Da jeg leste denne diktsamlinga var det som Haagensen møtte meg i døra inn til et hus og fulgte meg innover, og etter hvert som jeg gikk, spaserte, tusla rundt, sakte, fikk jeg den følelsen man har når man nærmer seg noe man egentlig ikke vil se, følelsen av at hvert skritt brakte meg nærmere noe fælt og uunngåelig. Det blir litt som å se Titanic, man vet jo at skipet synker, og så sitter man bare og venter på smellen. Denne turen i Haagensens hus har ikke bilvinduer som damper av forelskede kropper eller glad-dans på nederste dekk (takk og lov). Mens jeg beveget meg rundt i dette huset, fra rom til rom, var det som Haagensen brukte historia si, den fine relasjonen med mora og sorgen sin som prosjektor; alle rom hadde enten små filmsnutter eller bare sort tekst på en hvit vegg. Jeg opplevde at jeg kom tett på og ble med inn i noen av de mørkeste, fineste, dystreste, vakreste og vondeste minnene; jeg ble kjent med mora hans mens vi gikk til begravelsen hennes.

mamma i stolen sin
mamma låner øreklokkene mine 
og sitter i stolen sin
snart er hodet hennes fullt av musikk
fra øreklokkene
hun lukker øynene
og lytter
så fint
(sier hun)
så sier hun ingenting
så sier hun: jeg kunne bodd i denne sangen

Det å bli kjent med et døende menneske gjennom sønnens øyne på denne måten kunne fort blitt oversentimentalt og tutete – det må jo være fristende å smøre litt godt på når man skal beskrive en så utpreget vond situasjon? Haagensen viser i Spredning at man kan gjennomføre på forbilledlig vis uten at leserens tanker en gang har streifet innom adjektiver i selvmedlidenhets-kategorien. Med en leken og filosoferende stemme forteller han tilgjengelig og direkte. Samtidig er det alt annet enn enkelt og lettfattelig, jeg satt med et tankefullt (og sikkert nokså kopete) ansiktsuttrykk og bare stirret ut i lufta mange ganger mens jeg leste. Å sluke hele denne diktsamlinga på én kveld er altså ikke å anbefale, la den gjerne få litt tid på å synke ordentlig inn. Jeg trengte i alle fall det. Nå har jeg sett mora hans i lenestolen med teppe over beina, ved kjøkkenbordet, i senga, med triste øyne, med tomt blikk, med et smil om munnen og med latter i halsen. I rollen som pårørende får fortelleren selv også livet kastet inn i en tørketrommel, og i forsøket på å gjenopprette bakkekontakten og følelsen av å stå støtt, ser han seg tilbake i tid, til det kjente og trygge. Det er sårbart, fint, og mange ganger klokt.

lås opp døra (som skriker)
sett kofferten ved senga (som knirker)
og skulderveska på stolen (som rikler)
gå over gulvet (som gynger)
og finn meg selv
i speilet
se ansiktet mitt
vokse fra meg
og vit at jeg kan
ikke gå videre som før
jeg kan heller ikke
forandre meg
kroppen er
den samme setninga
livet gjennom
bare tempus forandrer seg
fra futurum til perfektum
(preteritum tilhører omverden)
og her står jeg
i presens
og vil ikke lese
bare overvintre
i mine egne mangler

Haagensen forteller en personlig men samtidig allmenngyldig historie, hvor han selv og mora hans spiller hovedrollene, men hvor livet og døden og kreften og faren hans og venner og naboer og tilfeldig forbipasserende også er med.
Forvirrende?
Nei.
Fint?
Ja.
Og mens vi er på vei mot noe, altså videre i livet, inntreffer grusomme ting som alvorlig sykdom. Hvordan kan man da tenke på å søke lån i banken, finne en kjæreste, søke jobb eller annet som virker som en obligatorisk del av voksenlivet? Jo, man må bare det, man kan ikke plutselig kun fungere i rollen som pårørende, som en kreftsyks sønn; resten av verden stopper jo ikke.

ettroms?
toroms?
tre?
hvor mye får du låne?
du kan sette inn ei dør
det koster ikke så mye
hva med møbler?
mamma sitter
i senga
hånden hennes
under min
så legger hun den andre
oppå der igjen
så har jeg gulv
vegger og tak

Denne boka tar leseren med vekselvis inn og ut av et sykdomsforløp, men uten medisinprat, uten sykehuskritikk, uten kroppsvæsker. Når man zoomer ut fra kreften, er den der likevel, i omgivelsene, i samtalene, i tankene. Om du selv har opplevd å miste noen som står deg nær eller ikke, om du kjenner kreftens stygge ansikt godt eller aldri har sett det – diktene til Nils-Øivind Haagensen vil berøre deg. Med mindre du har et hjerte av is og stein.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)