Forfalskningen. Politiets løgn i Treholt-saken
Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Mæland
Publicom forlag 2010
235 sider

I 2008 nådde historien om Arne Treholt et slags klimaks da Treholts tredje forsøk på å få omgjort dommen mot seg ble avvist. Treholt erklærte i og med avslaget fra gjenopptagelseskommisjonen at han ikke aktet å gå videre med saken.

Blant de mange omtalte momentene ved dommen mot Treholt, har et av de mest omdiskuterte i alle år vært det såkalte «pengebeviset», som ifølge dommen bekrefter at økonomisk vinning var et av Treholts hovedmotiver for å bedrive spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Med boka Forfalskningen er det pånytt diskusjonen om pengebeviset som vekker Treholt-saken til live. Bokas forfattere – to journalister – mener å kunne bevise at bilder tatt av Treholts koffert under en ransaking må være en konstruksjon gjennomført av politiet og følgelig at pengebeviset er et falsum.

Avsløringen fremstår som en drøm for en scoophungrig journalist, og det er tydelig at forfatterne mesker seg i detaljer omkring etterretningstjenestens hemmelige verden, om bevismessig surr og rot i PST og muligheten for de helt store avsløringene i den lille manns kamp mot et mektig byråkratisk system.

Likevel: teksten i Forfalskningen knaker i sammenføyningene under vekten av sin ambisjon om å avsløre Den Store Konspirasjon. Framstillingen blir uryddig når slett og amatørmessig politiarbeid nærmest automatisk bekrefter påstander om ”juks”, ”fabrikasjon” og ”falske bevis”, og når PST ifølge forfatterne bedriver ”bevisst eller ubevisst desinformasjon”. Det er heller ikke noe sjakktrekk for journalister å innynde seg så sterkt hos den ene part i en så omdiskutert og kontroversiell sak. Som når Malthe-Sørenssen innimellom ringer Treholt personlig for å avklare detaljer og visse hendelsesforløp. Det er naturligvis en journalistisk dyd å gi en balansert og saklig fremstilling av en sak. Her er det så godt som kun den ene part som får komme til orde. Og, er egentlig forfatterne noen gang i tvil om at Treholt er uskyldig dømt, selv om de i forordet forsikrer oss at de ikke tar stilling til skyldspørsmålet? På et tidspunkt sitter Malthe-Sørensen på kontoret til Treholts advokat Harald Stabell og diskuterer hvordan de skal gå videre med saken. ”Vi blir enige om den bør ende med at Treholt-dommen blir opphevet”, heter det i boka.

Når det er sagt, lykkes boka med et sentralt poeng, når den med jevne mellomrom hamrer inn sitt budskap om at pengebeviset ikke kan vise bilder tatt i Treholts leilighet, kort tid etter en av hans hemmelige utenlandsturer, men tvert imot må være tatt etter arrestasjonen og et helt annet sted, trolig i toppetasjen på politihuset i Oslo. Selv en innbitt Treholt-hater vil måtte innrømme at pengebeviset ikke akkurat er noen juridisk granittblokk. Men boka Forfalskningen skjemmes sterkt av at den i seg selv overbevisende avsløringen ikles en fillete retorisk drakt.

Selv om den ikke diskuterer pengebevisets stilling i forhold til andre viktige momenter i dommen mot Treholt, er avsløringen i Forfalskningen ene og alene årsak til at Treholt-saken nå pånytt er oppe til vurdering hos gjenopptakelseskommisjonen. Sånn sett blir det artig å se om det fortsatt kan skje, det mange mener ikke lenger er mulig, nemlig at bøker kan forandre virkeligheten.

Latest posts by Gaute Johann Berg (see all)