Da vi bestemte oss for å arrangere afrikanske dager, gikk jeg rett til Google. Jeg kan telle african psychoantallet afrikanske forfattere jeg har lest på én hånd, og å vite på forhånd hvilke bøker som ville interessere meg virket litt håpløst. Letingen endte i Tronsmos nettbutikk: Det finnes en bok som heter African Psycho! Det er mange år siden jeg leste American Psycho, men den gangen var leseropplevelsen så sterk at den fortsatt føles som et lite elektrisk støt. Ifølge baksideteksten er African Psycho en parodi og en makaber komedie. Jeg er i utgangspunktet svært kresen på komedier, men tittelen og tematikken gjorde meg nysgjerrig.

Forfatteren av African Psycho, Alain Mabanckou, er født i Kongo, har juss-utdannelse fra Frankrike, og bor i dag i California. Boken Knust glass kom på norsk i 2008, og jeg har et vagt minne om å ha kikket på den i en bokhandel. Ut over det var forfatteren ukjent for meg. Men nå skulle det jo være afrikanske dager, og jeg hadde på følelsen at jeg ville finne noe litt «annerledes». Noe lekent. En roman om en psykopat fra slummen i et ukjent afrikansk land? Hm, kanskje det! Jeg vet ikke helt hva jeg håpet på. En parodi på American Psycho, kanskje, eller en vellykket samfunnssatire som gikk i dialog med Bret Easton Ellis’ bok, kanskje noe som klarte å fremkalle et liknende ubehag, men fra en helt annen setting, en annen kultur?

African Psycho handler om Grégoire Nakobomayo, som foretrekker å bli kalt Greg, og som bor i nabolaget He-Who-Drinks-Water-Is-An-Idiot, et navn det har fått fordi det er tettpakket med puber og fylliker. Greg arbeider med å fikse opp gamle bilvrak i verkstedet tilknyttet huset han har bygget med egne hender. Gregs store helt er en legendarisk seriemorder ved navn Angoualima, som pleide å plassere hodene av ofrene sine på stranden med en sigar mellom leppene. Nå er Angoualima død, og Greg besøker ham på gravstedet til the Dead-Who-Are-Not-Allowed-To-Sleep. Den legendariske seriemorderen stiger opp fra graven for å fornærme sin besøkende. Greg har ett stort ønske over de 159 sidene vi blir kjent med ham: Å drepe noen, så han kan bli like berømt som sin store helt Angoualima. Etter et par mislykkede forsøk bestemmer Greg seg for å drepe kjæresten Germaine. Men et mord krever nøye planlegging og psykologisk forberedelse. Angoualima håner ham og kaller ham feig og ubrukelig, som utsetter mordet.

Bare for å ha sagt det: Jeg er ikke fremmed for å le høyt av vitser som får andres moralske kompassnål til å spinne (eller, jeg ler kanskje fordi kompassnålen spinner). For meg kan den med intelligent og original humor mer enn gjerne vitse om tema som drap og voldtekt, jeg ser på det som noe bra at humoren tilbyr et lekent frirom. Men vitsene må være gode. Når jeg ikke liker Mabanckous humor, er det ikke fordi den er ukorrekt, men fordi den er banal. African Psycho må beskrives som en lettbeint komedie, etter formelen «Hovedpersonen har et prosjekt han er dømt til å mislykkes med». For hovedpersonen er ikke akkurat typen til å ta liv, og selv om det stort sett pleier å være en bra ting, er det i Gregs tankeverden synonymt med å mislykkes. Greg «lykkes» i å stjele, gjøre skade og voldta, men ikke i å drepe. Det er denne skrudde logikken som kunne blitt morsom, men som bare ikke blir det. Jeg tror det er to grunner til at jeg ikke ler: Den første er at forfatteren prøver for hardt å få meg til å le. Den andre er at universet bare ikke er rart eller skrudd nok. Scener av typen runking-på-offentlig-toalett-med-dramatiske-følger minner noe fryktelig om American Pie-filmene.

Det virker som forfatteren har hengt seg litt for mye opp i ideen, og brukt for lite energi på å gi hovedpersonen troverdighet. Greg har så lite særegenhet at det er vanskelig å forstå hvorfor det å drepe noen skulle være et så stort ønske for ham. Han virker som en ganske gjennomsnittlig, litt barnslig kriminell idiot med dårlige holdninger overfor kvinner. Han er ikke tilstrekkelig mislykket i livet sitt til å være desperat (Han har jo både jobb og dame), og jeg opplever heller ikke prosjektet som ektefølt fra Gregs side, mer som en forestilling. For min del hadde jeg ikke på noe tidspunkt tro på at han ville lykkes i å drepe noen, og følte heller ikke at jeg brydde meg noe særlig om det gikk den ene eller den andre veien. Stort sett leste jeg med likegyldighet for prosjektet, og likegyldighet for Mabanckous mange plumpe penis- og seriemorder-relaterte vitser, som verken føltes overraskende eller tilstrekkelig sjokkerende/provoserende.

Mine positive opplevelser av boken kan oppsummeres i tre punkter:

1. En voldtekts-scene i boken er isolert sett en god scene, kvalmende ubehagelig i måten Gregs forestilte prosjekt forsøksvis virkeliggjøres. For et øyeblikk tenker jeg at Mabanckou faktisk kunne gjort dette materialet til en god bok.

2. Seriemorderen Angoualima får innimellom trekk som av en mytologisk skikkelse, eller en magiker. Han hadde for eksempel designet et par sko som fikk skoavtrykkene hans til å løpe i motsatt retning. Gjengivelsen av et TV-intervju med en mann som påstår å ha sett den beryktede Angoualima i virkeligheten (fra tiden da han fortsatt var på frifot), er rar på en litt fin måte. Mannen beskriver Angoualima som et todelt vesen med et ansikt som ser i hver sin retning. Rart, litt fint, hadde det ikke vært for at intervjuet er ødelagt av dårlig underbuksehumor («one anus for shitting on even days and the other anus for shitting on odd days»).

3. Det er jo fortsatt litt gøy at boken heter African Psycho.

Jeg må med andre ord konkludere med at om du ønsker å lese en afrikansk roman, så kanskje du heller skal lese en av de anerkjente, mer seriøse virkelighetsskildringene derfra. Når jeg ser tilbake, skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg valgte å lese boken. Nå har jeg endelig begynt å lese Half of a Yellow Sun av Chimamanda Ngozi Adichie, og dét er en bok jeg tror jeg vil ønske å være lenge i.

Latest posts by Silje Osnes Ulstein (see all)