I går kom jeg over et utdrag fra Michael de Certeaus bok L’invention du quotidien. Vol. 1, Arts de faire’ (1980), som på engelsk har fått tittelen The Practise of Everyday Life (1984). Språket er relativt tungt, men det er verdt å jobbe seg gjennom:

De er langt fra forfattere – grunnleggerne av sitt eget rike, bøndenes arvinger som nå jobber på språkets åkre, de som graver etter vann og bygger hus – lesere er reisende: de forflytter seg over landområder som tilhører andre, som nomader utnytter de jorder som de ikke selv skrev, plyndrer Egypts rikdom for selv å nyte den. Skriving akkumulerer, lagrer, motstår tiden ved byggingen av hjemsteder og øker produksjonen gjennom å ekspandere reproduksjonen. Lesing måler seg ikke opp mot tidens erosjon (man glemmer seg selv og glemmer også), lesing holder ikke det den lover, eller den gjør det ikke godt nok, og alle steder som den passerer er skygger av Edens hage.

Jeg synes nomademetaforen for lesning er helt nydelig – tanken på at vi som lesere rir gjennom åkre som andre har sådd og utnytter oss av disse.

Nomader ved Lha chu Kailash kora i Tibet, bilde: CC-lisensiert av reurinkjan på Flickr

For å lure alle til å lese dette, oversatte jeg frimodig til det språket de fleste av oss leser best. Det er selvfølgelig en styggedom å oversette fra en oversettelse, så her kan du lese Steven Rendalls engelske versjon for å nærme deg den franske originalen:

Far from being writers – founders of their own place, heirs to the peasants of earlier ages now working on the soil of language, diggers of wells and builders of houses – readers are voyagers: they move across lands belonging to someone else, like nomads poaching their way across fields they did not write, despoiling the wealth of Egypt to enjoy it themselves. Writing acumulates, stocks up, resists time by the establishment of a place and multiplies its production through the expansionism of reproduction. Reading takes no measures against the erosion of time (one forgets oneself and also forgets), reading does not keep what it acquires, or it does so poorly, and each of the places through which it passes is a repetition of the lost paradise.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)