Hva gjør man når gradestokken har problemer med å krype under 25, tropenettene gjør det umulig å sove, og evig solskinn fra en plettfri himmel tar knekken på alt annet enn å døse i varmen? Jo, setter seg under en parasoll eller et annet steg i skyggen og henter fram listen med uleste bøker og bare setter i gang.

 

Så hva er det vi har hentet fram, redaksjonen i Bokmerker? Hvilke bøker har vi lest, og hva var det absolutte høydepunktet? Vi tegner og forteller.

 

Linn

Jeg har jo kjørt tog til samtlige destinasjoner på årets sommerferie, så jeg har fått masse lesetid i fanget – men må innrømme at det ble mye kikking ut av vinduer på franske åkre og tyske himler også, så nettet med bøker var fullere enn det nødvendigvis trengte å være. Jeg liker å ha noe å velge i når jeg er ferdig med en bok og skal over på en annen, derfor blir det nok slik senere også. I sommer har jeg i hvert fall fått lest litt av hvert. Jeg kan røpe at jeg fra jeg satte meg på det første av feriens mange tog har fått lest 17 bøker. De beste av disse er følgende: Marit Eikemos Alt inkludert var en sikker vinner, dette visste jeg, og det var derfor den fikk bli med på ferie. Jeg elsker Eikemos stil og historier, hvordan personene hun skriver fram aldri gjør som man vil de skal, eller tror de skal, at det er overraskende historier om helt vanlige folk som bare gjør litt uvanlige ting. Man vil liksom riste dem litt, samtidig som man må gi dem kudos for å ikke leve opp til forventningene, verken mine som leser eller det fiktive samfunnet rundt dem. Eikemo er morsom og klok, alle hennes bøker anbefales varmt. Så har jeg blitt rista enda litt mer i av svenske Maria Sveland og hennes Bitterfittan 2. Oppfølgeren til Bitterfittan er minst like god, om ikke bedre, spør du meg. Her handler det om skilsmissen, om å ha barna annenhver uke, om å finne seg selv på nytt, om samfunnets forventninger til mødre versus fedre, om den varme venninnegjengen som erstatning for et kaldt ekteskap og om en herlig, koko nabodame i 70-åra som jeg skulle ønske jeg kjente sjæl. En annen svensk perle jeg sneik med meg i bagasjen var Karolina Ramqvists Alltings början, og den skuffa ikke. Det er en skildring av en tenåringstilværelse på klubber og barer man er for ung til å komme inn på, men som man klarer å snike seg inn på allikevel, om Stockholm på 90-tallet og en partyfikser som tar hjertet ditt i lomma og drar det med seg i en taxi hjem, igjen og igjen og igjen, og du må bare halse etter det og forsøke å ikke få det knust på turen. På besøk hos ei venninne i Malmö fikk jeg låne Leonard Franzéns Ex-kille, som var like fantastisk som den lille pamfletten jeg leste tidligere i vår, og på toget hjem igjen derfra smelta jeg sammen til en forelska tenåring med Sandra Beijers debutbok Det handlar om dig. Det ble mange svensker på sommerferielista i år. Jeg har ikke flere togturer igjen på interrail-passet mitt, men jeg skal nok rekke å lese noen bøker til før sommeren blir oktober – begynte på en ny svenske i går: Mats Strandbergs Hemmet. En skrekkbok i kjent Stephen King-tradisjon. Det er liksom ikke sommer uten Stephen King, så jeg varmer opp til årets King i bunken; Doctor Sleep med Hemmet.

 

Silje

Jeg har tilbrakt en god del tid på stranda de siste månedene, og da hører jo bok med, selv om varmen gjerne gjør at jeg leser litt og sløver mye. Jeg har lest En separasjon av Katie Kitamura, som ikke når helt opp til den fabelaktig gode Inn i skogene, men jeg likte den veldig godt. Jeg har endelig fått lest Tung tids tale av Olaug Nilssen, som gjorde sterkt inntrykk. Jeg har hatt en ukes sydenferie, og da gikk jeg for spenningsbøker. Jeg leste You av Caroline Kepnes, en skikkelig intens psykologisk thriller. Det er mye referanser til Stephen King i den boka, noe som inspirerte meg til å lese om igjen The Shining like etterpå. Det er mange,  mange år siden jeg har lest Stephen King og det viser seg at jeg fortsatt liker han kjempegodt! Så fant jeg at det var på tide å lese ferdig The Golden Notebook av Doris Lessing, som har blitt liggende halvlest på nattbordet mitt i flere måneder. Det ble nok mest pliktfølelse som fikk meg til å fullføre. Det var en stund under lesingen at jeg bare syntes boka var helt genial, men så ble jeg rett og slett litt lei av den. De siste hundre sidene ble så like de fem hundre første, hovedpersonen sitter fast i det samme mønsteret og tygger på de samme problemstillingene. Men jeg kom meg gjennom. Og når jeg først var inne på tjukke klassikere, tenkte jeg at jeg like godt kunne fortsette. Nå er jeg i gang med Brødrene Karamasov. Det er 1000 sider, så da har jeg bok en stund.

 

Mari

Varmen har slått meg helt ut, men ikke toåringen. Altså holder jeg meg mest i skyggen mens jeg bidrar så godt jeg kan i sandkasse, bading og andre sprell. Det blir derfor sparsomt med lesing i sola, men sammenliknet med vårparten føler jeg likevel har fått lest en del. Om jeg teller barnebøker lest for hundreognittiførste gang blir det mer. Jeg har fått fullført krimmen Gravstille av Arnaldur Indridason, som jeg først var litt skeptisk til men slutten tok seg veldig opp. Maja Lundes Blå var et absolutt høydepunkt, og ble skremmende aktualisert av brannene i Hellas, og skogbranner både her og ellers i Europa. Den barneboka både vesla og jeg har kost oss mest med er Bukkene Bruse begynner på skolen av Bjørn F. Rørvik og illustrert av Gry Moursund. Dette er den tredje boka i serien og jeg kjenner en god del foreldre som er møkklei av å lese de på repeat. Jeg derimot finner det litt festlig, med å bytte dialekter og stemmer på de ulike karakterene. Dessuten syns jeg trollet er kult tegna. Siste fullførte bok som trenger å nevnes er Gleden med skjeden. Anbefales alle som har et underliv eller interesserer seg for underliv. Mener også at den bør gis i gave til en hver 12 år gammel jente.


Geir

For en sommer. Lesemessig altså. Det aller meste tatt på sparket, og basert på fine forsider og spennende titler. Opplevelser fra det fortvilende dårlige til det ekstatisk,  eksistensielt vakre, og jeg lister opp.

 

De som snek i køen

Noen av bøkene hadde jeg ikke i tankene da sommeren begynte forsiktig i slutten av mai. Men altså: De hadde dette forlokkende, fristende over seg – og selv med sterke hensikter om ikke å skaffe en eneste ny bok, klarte jeg ikke styre unna.

Svend Brinkmann, du skuffa. Sorry at jeg må si det, men etter all den intellektuelle hypen på Lindmo og Klassekampen og jeg veit ikke hva, så var Stå imot en lesemessig og intellektuell nedtur. Ja, bli bedre-litteraturen er patetisk, men dette var egentlig ikke så mye bedre. Det som bekymrer meg etter å ha lest denne, er at boken skal ha gitt Mimir Kristjánsson i Klassekampen et bedre liv, at Aftenposten kaller den «gull», og Politiken gir den 5 stjerner. Det gjør meg bekymret over den intellektuelle kapasiteten til skandinavisk intelligentsia.

Gunnar Kopperud leverte Vi som elsket Afrika i juni, og det var virkelig bad timing. Den fortjente masse oppmerksomhet, men fordampet i solsteiken. For: Du verden, du verden, du verden. Så vakkert, så tankevekkende, og så provoserende. Kopperud har gitt opp håpet, og mistet troen på Afrika. Jeg er gnistrende uenig med ham, men han forblir en magisk forteller, og historiene fra Afrika gir meg frysninger på ryggen, og dype bekymringer over at det tvinger selv tykkhudede “Africa hands” til å gi opp dette vakre, magiske kontinentet med optimistiske og positive mennesker. Det snur snart, Gunnar, ikke gi opp. Boken din må leses av alle som kan lese. Alle! Absolutt alle!

Christie Watson var sykepleier før hun slo gjennom med den fine Tiny Sunbirds far Away. Sykepleier fra London som skriver om landsbygutter i Niger-deltaet. Ganske far-fetched. I The Language of Kindness, derimot, har jeg lest en av de mest rørende bøkene jeg har lest. Jeg som aldri har forstått sykepleiere, leste denne boken, og nå forstår jeg. Godhet er sykepleiens språk, og Christie beskriver yrket fra hun først begynte å tenke på det som fjortenåring til hun etter 20 år trakk seg tilbake og ble forfatter på fulltid så det er til å grine av. Hvilken norsk oversetter står først i køen? Må leses! Må leses! Må leses!

 

De jeg visste jeg skulle lese

The Kind Worth Killing av Peter Swanson: At jeg gidder. At jeg GIDDER. Jeg er så og si nesten ALDRI fornøyd med bestselgerbøker jeg kjøper på bakgrunn av anbefalinger på flyplassbokhandler. Jeg opplevde denne flyplass-thrilleren som handler om to som møtes på en flyplass, like diametralt motsatt så dårlig som alle andre sier den er god. Kunstig plot, elendig tekst, repetitivt og forutsigbart, og at du prøver å være den mannlige Gillian Flynn, betyr ikke at du når henne opp til knærne. Nei, pass dere! Dette er tidstyveri.

Frode Grytten skriver om Menn som ingen treng. For en tittel. Alle snakker om Frode Grytten. Unntatt meg. Norges kortfortellingsmester. Handler om de mannfolka som ikke finner seg til rette i samfunnet. Eller kanskje heller: Som samfunnet ikke finner seg til rette med. Årsaken til at Jordan Peterson har slått seg opp. De overflødige som gjør dumme ting og som bare er til irritasjon. De som vil ha sex, men som ingen vil ha sex med. Selv om de er skapt for sex. Eller født for å være nyttige og jobbe, men som ingen jobber får. Eller som vil være med og bære, men som ikke får lov. Jeg pleier ikke bli deppa når jeg leser bøker, men de tre dagene jeg leste denne boken var jeg inne i et stort, dypt mørke og jeg følte meg som den paranoide ungdommen på toget til Tangen som jeg var, som hadde lest for mye psykologi til pensum i Ex.phil. og som følte at han led av alle diagnosene i boken samtidig. Så mørk var denne boken. Og så relevant. Men jeg tør ikke bevege meg inn i det mørket en gang til. Stig Sæterbakken får hvile i fred.

Japan er langt fra norsk mørksinn, England for så vidt også. Alle har hørt om Kazuo Ishiguro. Jeg også, og jeg har sett filmene, men aldri lest en bok av ham. Nå gjorde jeg det fordi jeg fant A Pale View of the Hills for en stund siden, og hjelpe meg så traurig og vanskelig det er å lære seg japanske kvinnenavn, og så prøve å skille de fra hverandre for i det hele tatt få heng på historien. Det tar to tredjedeler av boka, men så løsner det gitt. Hvis alt annet av Ishiguro er i nærheten av å være like bra som dette, så er det bare å bestille i vei. Fytti katta.

Ernest Hemingway, derimot, er litt oppskrytt. Ja, han lærte oss å skrive økonomisk, og ikke å legge så mange følelser inn i teksten. Beskrive, bare beskrive, og se skjeggstubbene vokse mens whiskeyglassene tømmes på spanske balkonger med utsikt over trange gater. Jeg leste Fiesta/The Sun Also Rises. Hvorfor? Fordi jeg var i Pamplona for et par år siden. Jeg har en teori: Klassikere er klassikere fordi de var de første som skrev om det. Okei, det er kult med tyrefekting, å drikke det man kan drikke, og svette i varmen, men hvorfor dette er stor litteratur – for noen det beste Hemingway noen gang har skrevet – forblir sommerens store mysterium. Men det var kult å være i Pamplona.

Sist men ikke minst – nei, faktisk den største og lenge etterlengtede opplevelsen: Ivo de Figuereido. Jeg har lenge ønsket at det var noen som kunne skrevet den norske V. S. Naipaul-boken. Det har Figuereido gjort med En fremmed ved mitt bord. Takk, Ivo, for at du ville være venn med meg på Facebook! Takk for at du fortalte historien om din far. Takk for at du delte noe av det som er vår felles historie, om rotløshet, røtter og mangel på det, og identitet -jakten på en far som du ikke helt vet hvem er, i et geografisk landskap jeg selv har tråkket. Og så vakkert skrevet! Så vakkert, så vakkert, så vakkert! Og kjære Linn, Bokmerker-kollega: Du elsker Jakob Ejersbo og Liberty. Denne må du lese. Samme greia, men på en helt annen måte.

TAKK TAKK TAKK, Ivo, de Figuereido.

Latest posts by Redaksjonen (see all)