IMGP1488Å skrive
Marguerite Duras/oversatt av Silje Aa. Fagerlund
Transfe:r forlag, 2014

Vanligvis liker jeg å bli kjent med forfatterskap ved å starte med selve fødselen, den litterære debuten. Hvis mitt første møte med en forfatter likevel blir med ei bok langt ut i utgivelsesrekka, prøver jeg så godt det lar seg gjøre å gå helt tilbake, starte neste lesning med første bok. Det er visst noe i det å følge forfatterens utvikling som tiltaler meg. Å skrive er ikke Duras’ første bok, faktisk så den dagens lys først i 1993, da Duras var 79 år gammel. Boka består egentlig av fem prosatekster, men i denne oversettelsen er det altså «tittelsporet» vi får servert i norsk språkdrakt.

Det kan virke som jeg er det siste mennesket på planeten som nå stifter bekjentskap med Marguerite Duras. Hun er en sånn forfatter som mange refererer til, og i utallige samtaler har jeg sett meg nødt til å innrømme at «nei, du, henne har jeg ikke kommet i gang med å lese ennå, gitt». Dette handler verken om manglende lyst til å lese eller at jeg ikke har tilgang på bøkene hennes, men om denne forferdelige ligningen jeg aldri får til å gå opp, nemlig antall bøker jeg vil lese x antall timer jeg kan bruke på å lese. Bak =-tegnet står jeg fortvilt og roper i en Skrik-aktig positur.

Takket være Transfe:r forlag og oversetter Silje Aa. Fagerlund har det nå dukket opp en bitteliten grønn bok (omslaget har Johanne Hjorthol stått for), skrevet av nettopp Marguerite Duras. Å skrive handler om det skrivende mennesket, om hvordan denne tilsynelatende enkle og selvforklarende aktiviteten «man fører ord ned på papiret/skriver ord inn på tastaturet» kan være så mangefasettert, så kompleks, vond, fin, befriende og forferdelig på en og samme tid. Duras forteller fra sitt eget liv som et skrivende menneske, og beskriver den sterke ambivalensen skrivingen fører med seg. I denne prosessen, dette evige frem og tilbake mellom å elske og hate – tekstskapingen, alenetiden man behøver for å få skrive, avstanden man da skaper til andre mennesker – oppstår nemlig en avhengighet. Man blir avhengig av å skrive, og når denne avhengigheten først har slått rot i deg, slipper den aldri taket.

Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Ensomheten skaper man selv. Jeg har skapt den. Fordi jeg bestemte at det var der jeg skulle være alene, at jeg skulle være alene for å skrive bøker. Det var slik det gikk til. Jeg var alene i dette huset. Jeg stengte meg inne – jeg var selvfølgelig redd også. Og så elsket jeg det. Huset ble et skrivingens hus. Bøkene mine ble til i dette huset. I dette lyset også, fra hagen. Lyset som kastes tilbake fra dammen. Det har tatt meg tyve år å skrive det jeg nettopp sa nå.

Man trenger ikke være prisbelønnet forfatter for å kjenne seg igjen i Duras’ tanker og betraktninger. Hun skriver også i en kameratslig, fortrolig og til tider nokså muntlig tone, en fin kontrast til den eksistensielle tematikken. Det oppleves i alle fall eksistensielt for meg, og det er jaggu ikke hver dag det dukker opp ei bok på under 50 sider som gir meg den følelsen.

Jeg kunne fortalt mye mer om denne boka, men med sine sparsommelige 47 sider er jeg redd det å gå nærmere inn i dette vil ha en ødeleggende heller enn nysgjerrighetsskapende effekt. Og det er jo selvsagt det jeg vil, pirre nysgjerrigheten din. Ja, dersom du tilfeldigvis skulle være en av de 13 menneskene i dette landet som ikke har et «på fornavn med»-lignende forhold til Duras. Det er skummelt å uttale seg om hva som er den beste måten å bli kjent med Duras’ forfatterskap på, men jeg drister meg til å foreslå at å starte med Å skrive slett ikke er noen dum idé. Selv om boka beskriver en ubehagelighet, denne kontinuerlige rivingen og slitingen i det skrivende mennesket, tror jeg den gjenkjennelsen man finner kan gi en slags trøst; det skal gjøre vondt, det skal ikke være enkelt, det skal kreve noe av deg. Duras har jo sagt det.

Etter å ha lest etterordet som oversetter Silje Aa. Fagerlund har skrevet (som i seg selv er grunn god nok til å lese denne boka, og spesielt fint dersom man som meg ikke kjenner til Duras fra før), ble jeg helt varm om hjertet. Å skrive har gjort meg nysgjerrig på resten av Duras forfatterskap, og har altså ikke skremt meg bort fra idéen om et lite hus på landet med romantisk-inspirert interiør og skrivebord midt i rommet – nå er jeg bare mer bestemt på at det er det jeg vil. Det eneste jeg er skeptisk til, er den whiskeyflaska Duras stadig snakker om – den greier jeg meg fint uten.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)