The Hunger Games
Suzanne Collins, 374 sider
2008, Scolastic

Å få ungdommen til å lese noe som helst er visst et slit. Jeg har litt problemer i å sette meg inn i problematikken, siden man ikke kunne tvinge bøkene vekk fra meg med et brekkjern da jeg var tenåring. Jeg merker meg likevel at bøker for unge (Young Adults) har hatt en voldsom vekst på 2000-tallet. Dette er ikke bare av det gode, for mange forfattere gjør den klassiske feilen å skrive ned til sitt publikum. Folk er ikke dumme selv om de er under 20, og om man forer de unge med ”lettlest” og dårlig skrevet litteratur bør man ikke bli overrasket over at de ikke liker mediet noe særlig.

Heldigvis er det forfattere som ikke lar det tiltenkte publikumet begrense handlingen, selv om hovedpersonene er 16 år. Suzanne Collins har skrevet en av de beste introduksjonsromanene til science fiction-sjangeren jeg har lest, og det uten å fire for mye på språk eller konsept.

The Hunger Games er satt i en uspesifisert fremtid i den amerikanske midtvesten. USA eksisterer ikke lenger, men annen nasjon har oppstått i stedet. Katniss, hovedpersonen, lever i distrikt 12 i denne nasjonen. Hun er 16 år og lever med moren og søsteren. De lever konstant på sultegrensen, og bare ved å bryte loven greier Kathniss å holde dem live.

The raw hunk of meat that used to be my enemy makes a sound, and I know where the mouth is. And I think the word he’s trying to say is ‘please’.

Alle 12 distrikter må hvert år sende 2 tilfeldig barn mellom 12 og 18 til The Hunger Games i hovedstaden. De 24 deltakerne paraderes rundt i en uke, for å bli plassert i en stor utendørs arena hvor de må slåss til døden. Direkte på fjernsyn. Det hele er en grusom og genial versjon av splitt og hersk, ikke minst fordi vinneren blir både rik og populær. I tillegg er det hele også en konkurranse i å være best likt av massene, for støtte fra seerne kan være forskjellen mellom liv og død.

Det kommer selvsagt ikke som noen overraskelse at Katniss ender opp i disse ”lekene”, selv om metoden er noe uortodoks. Konseptet i seg selv har vært prøvd før, og låner kraftig fra både greske myter og dagens ”reality” TV. Forskjellen er hovedpersonen, en kompleks, beintøff og ikke alltid sympatisk ung kvinne, samt måten Collins forteller om sulten og desperasjonen ungdommene blir utsatt for. For ikke å snakke om den kyniske likegyldigheten de blir behandlet med av menneskene som produserer og ser på programmet.

The Hunger Games er en dystopi av det beste slaget, den er snikende, ekkel og personlig.  Det er en bok om samfunnets etiske sammenbrudd så vel som det materielle, og det forfallet beskrives gjennom sult, tørste og håpløshet heller enn ruiner. Collins har tatt samfunnstrender og latt dem løpe litt fritt, puttet inn en dose klimakrise og litt krig og mant frem en fremtid som nesten er LeGuin og Atwood verdig. Boka er noen ganger preget av at hovedpersonen er 16, men jeg ville blitt skuffet om det ikke var tilfellet. Den er fortsatt svært lesbar, selv for de av oss som ikke lenger regnes blant tenåringer.

Suzanne Collins  har skrevet 2 oppfølgere til The Hunger Games (Catching Fire og Mockingjay), og de to første bøkene er oversatt til norsk. Andre gode YA bøker med sci-fi tema er f.eks. Shipbreaker av Paulo Bacigalupi og Crashed av Robin Wasserman.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)