The Forever War
Joe Haldeman
236 sider,
1974, St.Martins Press
The enemy was a curious organism only vaguely understood, more often the subject of cartoons than nightmares
Vietnamkrigen preger mye science fiction som kom ut på 70-tallet, og få bøker har brukt mulighetene sjangeren gir til å kommentere samfunnet bedre enn Joe Haldeman Hugo og Nebula vinnende mesterverk. Haldeman viser hvor fånyttes og selvforsterkende krig er, og hvordan skadene fra krigshandlinger påvirker psyken til veteraner og samfunnet i sin helhet.
William Mandella er en intelligent ung mann og fysiker som rekrutteres til hæren når en krig bryter ut mellom menneskene og Tautarene, vesener så fremmede at menneskeheten ikke kan kommunisere med dem over hode. Ved hjelp av ormehulligende fysiske fenomener kan soldatene reise raskere enn lysefarten, og dermed komme seg til frontlinjen i et annet solsystem. Men ved å reise raskere enn lyset forflytter soldatene seg i både tid og rom, og et års tjeneste ved frontlinjene tar derfor mange tiår på jorden. Dette har en rekke uforutsette konsekvenser, for å si det mildt.
Ikke bare møter Mandella stadig bedre utrustede fiender ettersom teknologien deres hopper fremover med år for hver måned han er på slagmarken, men når han endelig blir kalt tilbake til Jorden etter endt tjeneste er det til et samfunn som han ikke kjenner igjen. Krigen har ført til store økonomiske og samfunnsmessige endringer. Språk og adferd har endret seg, alle de han kjente da han dro ut i krigen er nå 20 år eldre enn ham og utdannelsen hans er forlengst utdatert. I desperasjon ender han og de andre veteranene opp med å gå tilbake til hæren og bli sendt ut i krigen igjen.
Tonight we’re going to show you eight silent ways to kill a man.
Analogien mellom de “tidsreisende” veteranene i The Forever War og veteranene fra Vietnam (og for så vidt Gulfkrigen, og de pågående konfliktene i Afghanistan og Irak) er selvsagt opplagt. Det er likevel en genial ide å bruke krig over avstander på mange lysår som et virkemiddel for å illustrere den avstanden og fremmedgjøringen mange veteraner følte da de returnerte fra krig til et samfunn de ikke passet inn i. Haldeman tar konseptet til sin ytterste konsekvens, og ettersom Mandella fortsetter den «uendelige krigen» for en verden han ikke lenger hører hjemme i, passere århundrene på Jorda. Han ender opp som en av de eldste veteranene, i teoriene flere hundre år gammel, og han kan ikke lenger kommunisere direkte med sine underordede fordi de ikke snakker et språk han forstår. Befolkningsvekst har gjort heteroseksuelle forhold tabu, og hans underordnede ser på ham som en degenerert barbar. Og krigen fortsetter…
The Forever War er på mange måter et tilsvar til Starship Troopers, en bok som ettersigende gjorde at Haldeman så rødt. Det er ikke til å undres over, for den boken er Heinlein på sitt verste. Haldeman fordømmer krig, men ikke soldatene som utkjemper den, og han inkluderer en rekke sleivspark til Heinlein i The Forever War, ikke minst med tanke på fremstillingen av homoseksualitet i hæren (noe som nesten gjorde at boken ikke ble publisert). Boken har også en stor gjeld til den mesterlige Catch 22, som fortsatt står som den beste og mest festlige anti-militaristiske militærromanen som er skrevet.
The Forever War har vært kritisert for å være noe kjedelig skrevet, og det er kanskje den mest rettmessige kritikken av boken. Haldeman er ingen ordkunstner, og han har en tendens til å sette budskapet sitt først i alle tilfeller. Det gir en funksjonell bok, preget av enkle beskrivelser som skal overføre argumentet i klartekst. Det er derfor ikke en bok man leser mange ganger, men den er likevel kanskje en av de viktigste som er skrevet innen sci-fi sjangeren. Og med dagens samfunn, der selv lille Norge er involvert i krig og har et samfunn som endrer seg raskere for hvert tiår, er den kanskje mer relevant enn på lenge.
Folk kommenterer