Neal Stephenson, 455 sider
1995 Bantam Spectra

Neal Stephenson er en forfatter jeg har et komplekst forhold til. Jeg finner det meste av det han skriver pompøst, kvasivitenskapelig og selvhøytidelig. Han tar mål av seg til å skrive ”intelligent science fiction” med vitenskaplig tyngde. Problemet er at med litt trenging i kritisk tenkning og en daglig diet av ekte vitenskaplig litteratur blir det hele litt komisk. Han har likevel også produsert bøker av god kvalitet, da helst når han frigjør seg fra det pedantiske og lar fantasien flyte fritt. Dette gjør han aller best i den mest lekne romanen han har skrevet, The Diamond Age.

The Diamond Age er i bunn og grunn en oppvekstroman, en biludingsroman av godt gammelt merke. Hovedpersonen er Nell, en ung jente som vokser opp i forferdelige fattigdom i Shanghai etter at nasjonalstatene har fullstendig kollapset. I deres fotspor har det vokst opp kulturelle eller ideologiske ”kulturstater” eller stammer, som ikke er bundet av landegrenser. Særlig viktige for handlingen i The Diamond Age er de Neo-viktorianske og Han-konfusianske kulturstatene, som Nell hovedsakelig kommer i kontakt med.

Ved et uhell (eller kanskje ikke?) får Nell tak i en nanoteknologisk maskin av uvurderlig verdi, i form av en liten bok kalt ”A Young Lady’s Illustrated Primer”. Denne boken er en interaktiv oppdragelsesoppskrift som former seg til Nells fysiske og psykiske omgivelser (en ekte ”bildungsroman). Den er egentlig tiltenkt en ung aristokratisk jente i det neo-viktorianske samfunnet, i et forsøk på å bekjempe det største problemet med et aristokratisk samfunn; at de som arver adelstitler ikke nødvendigvis blir gode ledere. Nells ”bok” gir henne en fullstendig interaktiv og personlig oppdragelse og skolegang via fortellingen om Prinsesse Nell som boken genererer fra Nells personlige opplevelser i slummen i Shanghai. Romanen hopper fra Nells fortelling (i eventyrform) til de andre karakterens forsøk på å finne igjen ”boken” mot et bakteppe av bryggende uroligheter i Sørøst Kina som truer med å destabilisere den nye verdensordenen.

The Diamond Age er en post-cyberpunk roman, en reaksjon på 80- og 90-tallets cyberpunk bølge anført av blant annet William Gibson. Stephenson tar faktisk livet av den klassiske cyberpunkkarakteren i første kapitell av boken. I stedet for de flytende grensene og mangel på regler i klassisk cyberpunk er samfunnet i  The Diamond Age en reaksjon på liberalismen, et konservativt samfunn som henter sine regler  og moral fra det 19-århundre.

Ved hjelp av  nanoteknologi har de forskjellige kulturene gjenskapt en idealistisk versjon av fortiden som en krass reaksjon på en fremtid de mislikte. Det er en besnærende ide, men jeg føler at mange av karaterende er litt lite selvreflekterende. Dessuten er jeg også av den mening at har man tilgang på nanoteknologi er det etisk uforsvarlig å ikke prøve seg på denne typen samfunn, fattigdom burde være en umulighet når man kan generere masse direkte fra elementærpartikler.

Tittelen på romanen spiller på både ideen om nanoteknologi som grunnlaget for et nytt samfunn, og ”The Gilded Age” som er et annet navn på den viktorianske perioden i britisk historie. Sammen lager disse to konseptene en anakronistisk blanding, som gjør The Diamond Age til en spennende, original og tidvis frustrerende fortelling om en ung jentes oppvekst. Dessverre er Stephenson notorisk dårlig på avslutninger, og Nells fortelling ender enten 100 sider for seint eller 100 sider for tidlig. Da er det bra at resten er god lesning.

Neal Stephenson har produsert mye science fiction opp gjennom årene, men jeg synes få av de andre bøkene hans kommer opp mot The Diamond Age. Snow Crash er ok, og Anathem har sine morsomme sider om man takler matematisk snikk snakk. Ellers ville jeg styrt klar av resten.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)