Margaret Atwood,
376 sider, 2003.

6 år er kanskje litt lite tide for at man skal kunne klassifisere en bok som kanon, men jeg er villig til å ta sjansen. Atwood har skrevet det jeg ville kalle et mesterverk, nest etter The Road kanskje 00-tallets beste dystopi. Man kan hevde at jeg er spesielt glad i den fordi den handler om hvordan moleklyærbiologi endrer og tilslutt ødelegger sivilisasjonen (det er tross alt det jeg driver med til vanlig, hehe). Jeg får eventuelt ta det på min kappe, men hovedpersonen er tross alt HF-student.

«All it takes,” said Crake, “is the elimination of one generation. One generation of anything. Beetles, trees, microbes, scientists, speakers of French, whatever. Break the link in time between one generation and the next, and it’s game over forever.»

Boken følger Jimmy, kalt Snowman, mens han lever sine siste dager i et tre og drømmer om livet før verden gikk under. Til selskap har han en stamme med merkelige skapninger han kaller Crakes barn. De er til forveksling like mennesker, men ganske klart en helt annen art, og de ser på ham som en slags gud eller vismann. Jimmy gjemmer seg i treet for å unngå skogens mange dødelige skapninger, alt fra grønne kaniner til wolvwoger og pigooner. For å få tiden til å gå tenker han gjennom livet sitt, og boken skifter mellom fortid og nåtid med raske sceneskifter.

Sivilisasjonen Jimmy husker er satt i en nær fremtid hvor bioteknologi, sosial ulikhet og gigantiske klimaendringer har ført til et ganske grusomt samfunn der alt er kjøpbart, og grusomme infeksjonssykdommer herjer verden utenfor de multinasjonale selskapenes trygge ”Compounds”. Gjennom Jimmys øyne får vi et besnærende innblikk i hvordan denne verdenen bygger sitt eget endelikt.

Jimmy er en tragisk karakter, men minnene hans er det som gjør boken så sterk. Dette er særlig interessant når man introduseres for Crake, Jimmys geniale barndomsvenn. En besnærende karakter som man kan argumentere er både bokens antagonist og protagonist. Jimmy er bare fortelleren av Crakes historie, i bunn og grunn.  Uten tvil nøyaktig slik Crake planla det hele.

“As for sex per se, it lacked both challenge and novelty, and was on the whole a deeply imperfect solution to the problem of intergenerational genetic transfer.»

Fortid og nåtid veves inn i hverandre i Jimmys fortelling, og vi ser konsekvenser av handlinger fortatt i fortiden direkte i Jimmys nåtid. Crakes barn er et fascinerende, økologien i den ”nye” verden er morsom og grusom på samme tid, og Jimmys tragiske personlighet og likevel imponerende viljestyrke binder det hele samme. Litt som Oryx, kvinnen som hele tiden henger i Jimmys bevissthet, binder fortid og nåtid sammen i tankene hans. Jimmy lager en religion for Crakes barn, der Oryx og Crake er verdens skapere. Og på alle måter som teller, finner vi snart ut, er de jo faktisk det.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, som både er innfløkt, forutsigbar og likevel sjokkerende. Boken er både et argument for og mot bioteknologi, et argument for føre-var prinsippet og et genialt innlegg i Hjernevask-debatten som Eia trolig burde ha lest, for så å ta ca. 5 år med innføring i biologi.  Men best av alt er at Atwood med denne boken viser at atombombens tid som vår største frykt endelig er over. Fysikken har veket for biologien som den toneangivende vitenskap.  Atomalderen er forbi, vi lever i Genalderen nå.

Margaret Atwood er kanadisk, og har skrevet 2 andre science fiction romaner, Tjenerinnens historie og Year of the Flood. Den siste er satt i samme verden som Oryx and Crake.  Ellers er hun også litterturkritikker og misliker sjangerbetegnelsen science fiction. Litt barnslig, spør du meg, men hun må jo få mene det hun vil.