Laserkanon: Neuromancer

The sky above then port was the color of television, tuned to a dead channel.

Slik innledes William Gibsons prisbelønte og sjangerdefinerende roman, Neuromancer. Setningen er faktisk en fantastisk introduksjon til hele boka.  Naturen viker for teknologien til en slik grad at selv himmelen ser kunstig og død ut. Man får en følelse av håpløshet og forfall som gjennomsyrer romanen som for alvor startet den retningen innen science fiction kalt cyberpunk.

I Neuromancer følger vi Case, en utbrent ”hacker” som har mistet muligheten til å logge seg på matrisen(”internett”) via neurale grensesnitt,  pågrunn av en skade han pådro seg i et illegalt hacker-oppdrag. Han er i en kontinuerlig nedadgående spiral med narkotikamisbruk og svak selvtillit når han blir plukket opp av Molly, en steinhard leiesoldat med barberblader montert under fingerneglene.  Han blir gitt et tilbud han ikke kan avslå av en merkelig person kalt Armitage, og derfra flyr fortellingen videre inn i et psykedelisk og delvis filosofisk flettverk av en historie.

Deler av Neuromancer viser selvsagt sin alder, særlig i beskrivelsen av teknologie, men Gibson var ganske visjonær når det gjaldt opprettelsen av et globalt nettverk, selv om det ikke fungerer helt som Matrisen i Neuromancer.

Case er ikke tidenes mest sympatiske person, og ”medarbeiderne” hans er om mulig enda mindre koselige. Likevel kan man ikke gjøre annet enn og krysse fingrene for dem når de kjemper mot et gjennomkorrupt system og aristokratiske megakorporasjoner. Neuromancer lefler med informasjonssamfunnets dystopiske side 20 år før de var i nærheten av å bli virkelige, og det gjør boken ganske visjonær. Vi er bare et par fremskritt og en del dumme avgjørelser fra Neuromancers univers.

Cyberpunk handler nesten alltid om den glidende overgangen mellom mennesket og maskin, og om den maktesløse stillingen enkeltpersonen står i når all makt overføres til markedet. Som all god science fiction handler Neuromancer ikke egentlig om fremtiden, men om nåtiden. Neuromancers nåtid var midt i den verste Thatcher/Reagan tiden, og boken er i bunn og grunn en ekstrapolering av den tidens samfunn.

I motsetning til 70-tallets sci-fi gis det ingen dom over samfunnsutviklingen, ei heller kjemper hovedpersonene mot utviklingen. De resignert til at samfunnet er som det er, og at ingen enkeltperson kan endre det. Den typen apati representerer individets distansering fra samfunnet på samme måte som menneskets distansering fra naturen representeres i andre deler av boken.  Da står man igjen med individet og teknologien, og  overgangen mellom dem. Dette er essensen av Neruromancer, cyberpunken og ikke så langt fra hvor vi er på vei i dag.

William Gibson har skrevet en rekke bøker i subsjangeren han nærmest definerte egenhendig, blant disse anbefales Mona Lisa Overdrive og Virtuelt Lys. Ellers har han også skrevet en del meget gode bøker satt i noe i nærheten av dagens samfunn, med fokus på teknologiens evne til å endre det samfunnet.  Pattern Recognition er nok den beste av disse.