Enders spill
Orson Scott Card
384 sider, 1985

Det er noen ganger bedre å vite så lite som mulig om forfatterne bak gode bøker. Jeg hadde ganske sikkert vært mer entusiastisk til Min Kamp om forfatteren ikke figurerte pressen så mye, og boken faktisk ikke handlet om ham selv. I noen tilfeller er det bedre å la boken snakke for seg selv, og la vær å lese for mye om hva forfatteren ellers har gjort. Sjeldent har det vært mer sant enn med Enders Spill, skrevet av en fullstendig drittsekk. Men boka er heldigvis bra likevel.

Enders Spill ekstrapolerer den kalde krigen inn i en fremtid der begge sider har slått seg sammen i en verdensregjering (Hegemoniet) for å bekjempe Edderne (Formics), en insektslignende rase som uten forvarsel angrep jorden mange tiår før boken startet. Hele jordens ressurser er nå bundet opp i driften av en flåte av stjerneskip som offisielt skal beskytte jorden mot nye slike angrep. Barn helt ned i 5 års alderen blir rekruttert direkte til Kampskolen for å trenes som offiserer i flåten, slik at de kan formes fra ung alder. Vi møter Ender Wiggin (5), en lynende intelligent Tredje (og derfor stigmatisert i en verden der alle får ha maksimum to barn) i en familie der alle barna er eksepsjonelle. Ender velges ut til Kampskolen og blir revet bort fra familien på ganske brutalt vis

Deretter følger et dypdykk ned i menneskets mørke side, og hva som skal til for å gjøre et barn til en soldat. Ender er på mange måter uskyldsren, og boken tviholder på ideen om at han ikke kan klandres for sine handlinger. På mange måter tar boken ideen om barn som ansvarsløse til sin logiske konklusjon. Om barn ikke kan klanders for sine handlinger eller straffes for dem på samme måte som voksne, da er de perfekte som soldater i en krig der milliarder av liv kan utslettes med et tastetrykk. De voksne kan da ta et abstrakt ansvar for handlinger de ikke selv behøver å utføre, og ingen kan klandres direkte. Det er en grusom, men effektiv teori, og boken utforsker ”barna” den skaper på uhyggelig måte.

It’s the teachers, they’re the enemy. They get us to fight each other, to hate each other. The game is everything. Win win win. It amounts to nothing

Ender er gjennomført en lite sympatisk hovedperson. Hans to søsken, Valentine og Peter, er ikke egentlig fullstendige personer, men flankerer Ender som hans to motsetninger. Alt som skjer i Enders liv og alle personene han møter er ledd i et psykologisk spill, og selv om det hjelper oss å forstå ham gjør det ham ikke lettere å like.

Det er alltid en utfordring å skrive godt om barn for voksne, men Card sniker seg unna ved å sette handlingen til en gruppe eksepsjonelle og mistilpassede personer som ikke lenger kan kalles barn slik vi forstår det. De er alle svært intelligente, og mangler i tillegg normale oppvekst vilkår. Dermed kan Card skrive dem mer som ham ville ha skrevet voksne, og det er lett å glemme alderen til hovedpersonene selv når de aldri når ut av tenårene.

Dessverre snubler Card i avslutningen, og det svekker det han prøve å formidle. Det er kanskje ikke overraskende at han nuller ut mange av de bedre ideene sine mot slutten når man vet hans politiske og religiøse ståsted, men det er likevel trist. Gjennom hele boka kan man merke en vag stank av homofobien, intoleransen og de erkekonservative holdningene som preger alt annet han skriver.  Om man bare ignorerer mannen bak, er Enders spill likevel en klassiker som fortjener å bli lest.

Orson Scott Card er en fanatisk mormoner og glødende homofob som skriver en direkte skremmende blogg her. Man kan få mareritt av mindre. Jeg anbefaler på ingen måte å lese noen av hans andre verk, Card ser ut til å ha kastet alle tidligere skrupler fra seg, selv Enders oppfølgere er fulle av dårlig skjult propaganda. Mannen står for alt som er galt i verden, men han er en dyktig forfatter.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)