Dune
Frank Herbert, 1965
544 sider

Dune er en uungåelig bok. Den ruver over science fiction litteraturen og kaster en lang skygge over sjangeren, litt som Ringenes Herre innen annen fantastisk litteratur. Faktisk har boken mer en et par likehetstrekk med Tolkiens verk. De er begge i bunn og grunn episke Campbelliske fortellinger med religiøse understrømmer, kompleks verdensbygging, litt merkelig flyt og mer enn et snev misogyni.

“A process cannot be understood by stopping it. Understanding must move with the flow of the process, must join it and flow with it.”

Herbert har laget en intrikat verden, en slags post-post-human fremtid der mennesket har kastet vrak på maskinene til fordel for å dyrke frem det beste i mennesket. Tenkende maskiner er forbudt, men mennesker trent som mentater har tatt over rollen og trent fra barnsben til overmennesklige logikk og kalkulasjonsevner. Genetikk har fått en nær religiøs rolle, og samfunnet består av en nærmest uforståelig maktdelig mellom adelige hus, keiseren og Lauget som kontrollerer romfart… og det er bare overflaten. Handlingen er minst like imponerende flettet, og går fremover sakte men utrettelig mot klimaks.

Vi følger historien om Paul Atreides, sønn av hertugen av Calidan. Artreides familien får plutselig tildelt ansvaret for planeten Arrakis, også kalt Dune, den viktigste planeten i galaksen. Det er en stor ære og en intrikat felle, for hele galaksen dreier i bunn og grunn rundt produksjonen av det utrolig pyskotropisk og mutagene stoffet Melangé, også kalt Krydder. Arrakis er også en gigantisk ørken dominert av sandormer som kan sluke en bygning, og dermed nærmest umulig å kontrollere. Ikke det tryggeste stede å flytte familien, med andre ord

«Arrakis teaches the attitude of the knife — chopping off what’s incomplete and saying: «Now it is complete because it is ended here”.

Det som følger er en spennende og kompleks fortelling om forræderi, religion, profetier og økologi (av alle ting). Dune er overraskende dyp til tider, og det som ved første lesning kan virke som en ganske generisk fortelling satt i en sinnerik fremtid, viser seg raskt fra flere sider med en mer detaljert lesning. Boka tar opp både religion som samfunnsfenomen, kausal determinisme  og dypøkologi, og kan leses flere ganger med ulike tolkninger.  I tillegg er religionene basert på zen-buddishme og islam, så man kan faktisk lære noe også.

Dune er på ingen måter perfekt. Den har en merkelig flyt, og er delt opp i to ”deler” på en litt unaturlig måte. I tillegg er det ikke å dytte under en stol at de kvinnelige karakterene, selv Jessica som er en av hovedpersonene, er ganske endimensjonelle og dyttet inn i svært tradisjonelle roller. De er ofte mer kulisser enn protagonister, og den manipulerende organisasjonen Bene Gesserit ser ut til å være en eksternalisering av alt forfatteren mener er negative kvinnelige egenskaper. I et samfunn som er basert på å utnytte alle menneskets evner til det ytterste, er det ganske merkelig at 50% av samfunnet fortsatt er bundet i så begrensede roller Herbert her beskriver. Litt usannsynlig, med andre ord.

Frank Herbert døde in 1986, men han rakk å skrive en masse Dune bøker (eller i hvert fall 6). De holder ikke alle samme standard som originalen, men 2 og 3 er i hvert fall grei lesning. Dune har vært filmet av David Lynch, resultatet var ganske tragisk. Kulissene og kostymene var derimot bra. Dune har også blitt filmet som en mini-serie, denne er mer tro mot boken og grei tidtrøyte om man ikke liker sånne bokgreier.

I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little-death that brings total obliteration

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)