Karen Joy Fowler
We are all completely beside ourselves
A Marian Wood Book/Putnam, 2013

Det er mange grunner til å lese gode romaner, men den kanskje viktigste grunnen (for meg) er sjansen til å få leve flere liv enn det ene jeg er tilgodesett med. Derfor var kioskkjøpet We are all completely beside ourselves et lykketreff.

«One of the best twists in years» står det på forsiden, og derfor må jeg være ganske upresis med mye av det som skjer i boken. Stol på meg at du får være med på utrolige ting. Jeg vil ikke fortelle hva som gjør denne oppvekstromanen spesiell.

Boken fortelles av Rosemary, og hopper i tid mellom barndommen hennes, collegetiden og nåtid. Som femåring ble hun sendt hjemmefra en periode, og da hun kom tilbake var søsteren hennes Fern borte. Dette traumet lever familien hennes med, og de takler det på ulike måter. Storebroren Lowell forsvinner. Rosemary undertrykker alle følelser, og ender opp i en emosjonell eksplosjon når hun på college blir konfrontert med hva som egentlig skjedde.

Og så er det som sagt en helt sjuk plot-twist som er helt avgjørende for hele denne historien, som gjør at du må lese alt helt annerledes, men den skal jeg ikke røpe siden dette er en anmeldelse og ikke en konsulentuttalelse.

(Hei forresten, hvis du er et forlag, og leter etter en konsulentuttalelse. Denne boken bør oversettes til norsk. Send meg et pling hvis du vil vite plot-twisten før du skriver under kontrakten. Hva den skal hete på norsk vet jeg heller ikke, det er et ordspill i tittelen både på å være glad, men også på å være helt vill i nikkersen. Kanskje «La spetakkelet begynne»?)

Faren i familien er psykologiprofessor, og gjennom Rosemary får vi beskrevet hvordan enhver situasjon er en læringssituasjon. Hun blander uforstyrret inn forskningsresultater og kjente vitenskapsmenn. Det er symptomatisk for fortellerstemmen at Rosemary beskriver en hendelse fra barndommen, for så å følge opp med

My father would surely want me to point out that, at five, I was still i Jean Piaget’s preoperational phase with regard to cognitive thinking and emotional development. He would want you to understand that I am undoubtedly, from my more mature perspective, imposing a logical framework on my understanding of events that didn’t exist at the time. Emotions in the preoperational stage are dichotomous and extreme.
Consider it said.

Skremmer det deg bort? Håper ikke det. Jeg tenkte noen ganger på en annen favoritt, Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Skrivestilen er sånn cirka 100 prosent ulik. Men begge to trekker inn vitenskap, og særlig biologi, i skjønnlitteratur. Jeg liker det utrolig godt. Det gir nye perspektiv til begge deler.

It’s hard enough here to forgive myself for things I did and felt when I was five, hopeless for the way I behaved at fifteen. (…sensur av plottgrunner…) I heard the same thing and my response was to pretend I hadn’t heard it. My heart had risen into my throat, where it stayed all through Kitch’s horrible story. I couldn’t finish my Coke or speak around that nasty, meaty, beating lump.

Romanen starter med en rekke løse tråder. Rosemary reflekterer stadig over egen fortellingsoppbygging, og lar fortellinger ha fortellinger som har fortellinger inni seg, slik for eksempel Karen Blixen holdt på. Det kan gjøre det litt vanskelig å henge med i starten, fordi det virker som hun aldri kommer til poenget. Men i We are all completely beside ourselves skrus intensiteten opp etter hvert. Trådene blir nøstet opp og jeg får følelsen av å få vite det jeg trenger å vite. Rosemary har hatt en oppvekst helt utenom det vanlige. Jeg er glad for at jeg har fått leve meg inn i det.