For seksten år sia var vi halvveis i «the best winter games ever», dagens sekstenåringer ble født over det ganske land, nasjonen fylt av en nasjonalkjærlighet vi ikke har sett makan til siden Krigen tok slutt og Rolf Jacobsen døde, 87 år gammel.

Jeg var ni år gammel, og brydde meg lite om det. Jeg hadde nok med å samle OL-kort med Kristin og Håkon og se på kunstløp på tv-en, og synge OL-flokesangen, så klart.

Men helt siden jeg først møtte Rolf Jacobsens dikt en gang på ungdomsskolen, har han vært en av mine favorittlyrikere. I dag er det altså seksten år sia han døde. I den anledning passer det å avsløre at dette er et av de fineste diktene jeg vet om.

NÅR DE SOVER

Alle er barn når de sover.
Da er det ikke krig i dem.
De åpner hendene og puster
i den stille rytme som himlen har gitt
menneskene.

De spisser munnen som små barn
og åpner hendene halvt alle,
soldat og statsmann, tjenere og herrer.
Stjernene står vakt da og det
er en dis over hvelvene,
noen timer da ingen
skal gjøre hverandre ondt.

Kunne vi bare tale til hverandre da
når hjertene er som halvt åpne blomster.
Ord som gylne bier
skulde trenge inn der:
– Gud, lær mig søvnens sprog.

P.S.

I mange år trodde jeg det sluttet med «Kunne vi bare tale til hverandre da.», etter at jeg fant det på Rolf Jacobsens venner. Nå vet jeg bedre, og gir dere den hele og fulle versjonen, selv om jeg  fremdeles syns «kunne vi bare tale til hverandre da» er en finere avslutning enn «Gud, lær mig søvnens sprog.»

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)