La bella figura – An insider’s guide to the Italian mind
Beppe Severgnini – oversatt til engelsk av Giles Watson
Hodder & Stoughton 2007 – 269 sider

For tiden vandrer jeg rundt i Italia, og gjør meg opp meninger, slik som alle utlendinger, om hvordan italienerne egentlig er. Så forteller jeg venner og bekjente om den konstante snakkingen, den livsfarlige trafikken og den elendige servicen. Samtidig har jeg utviklet en kjærlighet til det italienske folk som jeg rett og slett ikke føler for noe annet folkeslag. Denne motsetningen har jeg hatt vanskelig for å forklare, men heldigvis for meg finnes det en bok for alt.

La bella figura
er skrevet av journalist Beppe Severgnini, som blant annet har skrevet for The Economist og Corriere della Sera (en av Italias store og seriøse aviser), og han har bodd i London i over femten år. Disse opplysningene er med på å forklare hvorfor dette har blitt en relativt interessant bok, i sterk kontrast til mange av de andre bøkene som er skrevet om den italienske folkesjela. Han er kjent med mytene, og bekrefter og avkrefter dem, komme med statistikk som bekrefter poengene, og siterer tidligere forfatteres meninger om italienerne. Alt med historisk og politisk forståelse og med god, om enn særs italiensk, språkføring. Han tilbyr mer innsikt om klisjeene enn det jeg kan tilby mine gjester. Hvorfor er trafikken skremmende? Hvorfor kjører italienerne på rødt lys? Severgnini ser på det som et bevis på at italienere ikke følger regler slavisk, men heller ser på rødt lys som en mulighet til refleksjon, for å se om loven virkelig gjelder for dem på dette tidspunktet.

When many Italians see a red traffic light, their brain percieves no prohabition (Red! Stop! Do not pass!). Instead, they see a stimulus. OK, then. What kind of red is it? A pedestrian red? But it’s seven in the morning. There are no pedestrians about this early. That means it’s a negotiable red; it’s a “not-quite-red”. So we can go. Or is it a red at a junction? What kind of junction? You can see what’s coming here and the road is clear. So it’s not a red, it’s an “almost red”. What do we do? We think about it a bit, then we go.

Svakheten med boka (eller styrken avhengig av formålet) er at man ofte føler at hans beskrivelse av italienerne er ting som er allmenne for alle folkeslag. Derfor er boka best når forfatteren sammenligner identiske hendelser i Italia og et annet land, og viser hvordan forskjellene fungerer. Hvordan en italiensk skobutikkdame kan være åpenbart irritert over deg, men når du går ha medfølelse for at du ikke klarte å si i fra at du ikke ville ha noe, men diktet opp en unnskyldning om å komme tilbake. Dette i kontrast til den amerikanske kollegaen som smilende og tålmodig tar i mot deg, men baksnakker deg når du går. Boka presenteres som en reise gjennom Italia, men det er virkelig et løst rammeverk som kun skal gi muligheter til å formidle særegenhetene med folket. For eksempel blir togreisen fra Milano til Toscana brukt for å demonstrere hvordan de snakker:

Listen to the converstaions. The choice of words is baroque, a further demonstration of the importance of aesthetics in Italian life. Do you know why members of Parliament never agree but ‘register a substantial identity of opinion’? Or why it never rains on the weather forecast but ‘some precipitation is foreseen following an intensification of cloud cover’? It’s because verbal complexity is a form of protection (‘I was misunderstood’), a decoration (‘See how well educated I am?’) and a declaration of belonging (I am a member of the caste of doctors, weather forecasters or lawyers and I’m sorry but that’s how we talk’).

Boka er selvsagt fullstendig uorganisert og stappfull av ord, den er skrevet av en italiener for å fortelle om dette elskelige, men til tider uforståelige folket. Den gir mye mer kunnskap enn de overstrømmende romanene skrevet av britiske kvinner som er på leting etter en italiensk mann, eller bitre reiseskildringer skrevet av britiske menn om landets barbariske rot. Er du forelsket i Italia, eller på vei på ferie er dette hyggelig lektyre, med litt mer skjønn enn den gjennomsnittlige klisjeguiden.

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)