Morfar-Hitler-og-jeg_campaign_smallJeg har lest Morfar, Hitler og jeg.

Nei, det er feil. Lesing høres for mildt ut. Jeg har spist, jeg har slukt Morfar, Hitler og jeg. Det høres mistenkelig ut som en litt lystig bok (jeg liker nok ikke tittelen så godt), det er ikke det. Det er en oppslukende og smertefull oppdagelsesferd. For meg var den selvransakende.

Ida Jackson oppdaget i 2008 at morfaren, verdens snilleste, var SS-soldat og aktiv nasjonalsosialist. Hun fikk det ikke til å stemme, og boken er hennes utforskning av hva det gjør med henne og har gjort med familien. Hvordan kunne nazisten være verdens fineste bestefar?

Før jeg begynte å lese sa jeg litt oppesen «Jaja, hun finner vel ikke sammenhengen mellom bestefaren og nazisten, det klarer hun ikke. Men Ida skriver godt, så jeg skal lese jeg.» Men hun klarer det. Det er smertefullt både for forfatter og leser, men hun klarer det. Hun skriver om kristendommen, det idehistoriske grunnlaget, sammenligner morfarens aktivitet med sin egen radikale fortid, og hun klarer å lenke sammen 1945 og 1946.

Jeg skriver Ida, ikke Jackson, for jeg kjenner Ida. Dette er ikke en upersonlig anmeldelse. Jeg vil ikke lese en upersonlig anmeldelse av denne boken faktisk. For uansett om du kjenner henne eller ikke, kommer du under huden hennes. Ida skriver om reaksjonene hun har hatt underveis i prosessen.Jeg har hatt flere aha-øyeblikk. Kanskje fordi jeg for første gang har lest noe om krigen skrevet av en kvinne, og av en i samme generasjon som jeg? Hun forklarer meg hvilket folkemord Østfronten egentlig var. Hun forklarer nasjonalsosialisme slik at jeg kan forstå det. Og hun trekker linjene fra disse grusomhetene til konsepter hun og jeg kan forstå.

Jeg klarer ikke å forholde meg nøytralt til denne delen av morfars forfatterskap [om jødeutryddelsen]. Jeg har skreket. Jeg har kastet opp. Jeg har slått i veggen. Jeg har grått. Det gjør for vondt å lese. Det er så dobbelt: Jeg har nilest alt han har skrevet, på leting etter nettopp jødeutryddelsen. Da jeg fant den, ble jeg konfrontert med hvordan jeg hadde håpet at skulle skrive om den. Jeg hadde håpet at Per Pedersen skulle skrive om jødeutryddelsen som et nødvendig onde. […] Men jeg hadde håpet og ønsket at han skulle skrive om denne løsningen som noe han holdt i på en armlengdes avstand, noe han godtok med forbehold. Det gjør ikke Pedersen. Det gjør ikke morfar. Teksten hans om pogromen i Lemberg er en feiring.

Som korsanger er det en tekst som kommer tilbake når jeg leser dette. Kyrie eleison. Kyrie eleison. Herre, forbarm deg over oss. Jeg vil ikke vite dette om ondskap. Jeg har aldri forstått ondskap. Jeg vil kalle det uforståelig. Men Idas messe avslutter ikke kyrien med agnus dei, slik Beethoven gjør i C-dur. dona nobis pacem, gi oss fred, de siste ordene i messen. Ida avslutter med det motsatte. Ida trekker linjene til nåtiden, til fjordmann og alt vi har rundt oss. Ida viser hvordan nasjonalsosialismen er viklet inn i det fineste hun har i sin familie. Hun klarer å skrive det vakre og det fæle samtidig. Ida er dessuten veldig morsom.

Mamma hadde tre unger under fem år, en motorsag, 14 høye furutrær og ingen barnevakt.

Nei, jeg klarer ikke å avslutte det å skulle skrive om denne boken. Jeg er full av følelser. Jeg forsøkte å starte lesesirkel på twitter, #morfarlesesirkel, men det virker ikke som så mange har fått lest denne ennå. Gjør det. Jeg vil diskutere den med deg.

Ida Jackson
Morfar, Hitler og jeg
Aschehoug, 2014

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)