Optic Nerve
Adrian Tomine
1991-2010, 11 nummer
Drawn and Quarterly
En av grunnene til at tegneserier lenge har hatt et litt dårlig rykte som barnslige og enkle er vel kanskje at de for det meste handlet om superhelter og det overnaturlige. Det er ikke lett å få litteraturkritikere til å ta slikt på alvor. Det kan derfor være deilig og tidvis lese en serie som ikke har et fnugg av noe overnaturlig ved seg, og der både helter og skurker glimrer med sitt fra hver.
Optic Nerve er en gammel suksesshistorie og en litt av en undergrunnserie i et medium der superheltene er det vanlige. Tomine utgave de første numrene på egen hånd, og ble så plukket opp av det fantastiske forlaget Drawn and Quarterly. Bare navnet er nok til å vite at dette er kule folk.
Uansett, Optic Nerve 1-11 består av noveller skrevet av Adrian Tomine, og de handler alle om normale, dagligdagse mennesker. Det er som utsnitt av karakterens liv er blitt tegnet ned på sidene av en usynlig tegner, og handlingen er sjeldent veldig ”spennende”. Derimot er den nesten alltid betydningsfull, og man kan med fordel lese hver side flere ganger. Det er alltid et godt tegn.
Siden serien har blitt tegnet over såpass lang tid og utgitt på litt tilfeldige tidspunkt varierer Tomines temaer kraftig. Generelt sett øker kvaliteten på tegningene med tiden, men mange av de første novellene holder jeg likevel som de beste. Drop består av en enkelt side med tegninger som for det meste er hvitt mot sort bakgrunn, og som på mesterlig vis bruker bilder og tekst i kombinasjon til å fortelle en kort historie.
Sleepwalk, derimot, er en mye lengre fortelling der vi likevel må trekke mange konklusjoner fra bilder heller enn tekst. Vi følger den ene av to parter i en skilsmisse som ikke helt greier å kutte kontakten, og fokus er på ham gjennom alle ruter. Likevel får man følelsen at hennes historie er minst like interessant, selv om vi aldri får en rute fra hennes synsvinkel.
Bruk av ruter og tegninger på denne måten er viktige virkemiddeler i gode tegneserie, og enda viktigere i novelleformen Tomine bruker. Tekst og tegning må virke sammen for å formidle mening.
I Dylan and Donovan, for eksempel, brukes tegningene til å formidle avstanden mellom hovedpersonene, og mange av rutene er ”ute av fokus”, hvor jeg-personen ikke er tilstedet eller står i bakgrunnen. Dette er veldig effektivt, og gir novellen en ekstra dimensjon jeg ikke merket meg med før etter flere gjennomlesninger.
Tomine har litt samme tegnestil som vi ser i blant annet Black Hole. Et litt problem med denne stilen er at ansiktsuttrykk kan være vanskelig å formidle. Mange av karakterene ser generelt litt deprimerte ut, og dermed får hele serien et lett dystert preg, selv når handlingen er mer oppstemt. Ellers er det derimot lite å utsette på tegningene, og de blir om mulig bedre for hvert nummer.
Optic Nerve er blitt mainstream for lenge siden, men kvaliteten er fortsatt på topp. Tomine tegner blant annet for The New Yorker, men fortsetter å produsere serier for Optic Nerve, om enn i ganske sakte tempo. Det er vanskelig å si noe mer enn at Optic Nerve generelt sett er gode tegneserier om dagligdagse tema, og er vært å lese på lik linje med gode novellesamlinger fra en hver god forfatter. Liker du noveller, vil du trolig elske Optic Nerve, uansett hva du synes om tegneserier som medium.
Folk kommenterer