Fell
Warren Ellis og Ben Templesmith
Image Comics, 2006- nå (9 nummer til nå).

”Are you drunk?….Excellent, I’m calling about your body”

Jeg erkjenner at jeg til tider er en kjempestor pessimist og til dels en misantrop. Jeg har også en hang til tragedie over komedie, men kanskje mest av alt til det tragikomiske. Det er derfor ikke uten grunn at jeg er en stor fan av Warren Ellis, mannen bak den eminente Transmetropolitan. Der utforsket han journalistikkens rolle i en dystopisk og absurd fremtid. I Fell er det ordensmakten som utforskes, og det er sinnets forfall heller enn samfunnets som er roten til problemene.

Detektiv Fell har blitt overført til Snowtown, delvis mot sin vilje. Snowtown er nærmest en karikatur av alle storbyslummer, nedramlet og oversvømt med kriminalitet. Man får inntrykk av at alle kriminelle elementer blir drevet ut av resten av Byen (som er uindentifisert) over Broa til Snowtown, hvor menneskelig bunnfall hoper seg opp.

Snowtowns drapsavsnitt har nøyaktig 3 og en halv inspektør, og er ledet av en mann i konstant pillerus. Å løse en drapssak i Snowtown er dermed nærmest umulig, men Fell er ikke av typen som gir opp. Hans tragedie er at han er en genuint velmenende person i en verden der riktige handlinger er til forveksling lik gale. Den lettere ustabile bareieren Mayko er Fells nærmeste medarbeider, og hun er ikke en gang i politiet. Hun er derimot den eneste som lytter til ham med noe som kan minne om forståelse.

Templesmiths tegninger har utviskede konturer og blasse farger. Dette illustrerer hvordan alle grenser, som mellom rett og galt eller død og levende er flytende i Snowtown. Menneskene er i seg selv ustabile og bygningene faller nesten fra hverandre i kantene. Men man får inntrykk av at det er menneskesinnets forfall som er årsak til samfunnets forfall, ikke motsatt. Det beste bildet på dette er den sigarrøykende nonnen som forfølger Fell og stadig begår mer og mer obskøne eller voldelige handlinger mens han ser maktesløst på. Om dette er en hallusinasjon eller noe som virkelig hender blir aldri helt klart.

Fell er på mange måter klassisk noir-krim. Fell er på mange måter en klassisks hardkokt detektiv, og hvert nummer dreier seg om en eller annen grusom voldshandling som Fell får i fanget. Likevel føles denne handlingen mer på siden av det virkelige karakterstudiet av Fell som person, og hva som har ført han over Broa til Snowtown og samfunnets avskum.

Hele konseptet Snowtown er så kraftig allegorisk at jeg nesten mister litt lysten til å lese videre, men heldigvis redder karakterskildringene og introduksjonen av store mengder sort komedie serien for å ta seg selv for alvorlig. Dette er en kunst Warren Ellis mestrer godt, selv om han nok er flinkere i noen av hans tidligere verk. Ønsker man mer Ellis etter Transmetropolitan er nok Fell neste steg, mørker, dypere og mer deprimerende. Men noen ganger er det faktisk det som trengs.

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)