Kråker. Et portrett.
Cord Riechelmann (Red. Judith Schalansky)
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Forlaget Press, 2014 

En gutt jeg var glad i en gang var så glad i kråker. Han pleide å sende meg mailer med stoff han hadde funnet om fuglene, som det her:

«My 10 year old son keeps having crows trying to attack him. Please tell me what I can do.»

Fascinasjonen skjønte jeg aldri helt da, men min egen interesse ble utløst da jeg kom over boka Kråker. Et portrett av Cord Riechelmann. Ikke bare var boka fin, den var også redigert av Judith Schalansky, samme dame bak utgivelsene Atlas over fjerne øyer og Sjiraffens hals. På baksiden sto også følgende sitat: “Jeg liker kråker, jeg liker måten de går på, flyr på og skriker til hverandre på.”

Jeg hadde ikke tenkt på han gutten i det siste, men jeg gjorde det nå – og fikk lyst til å se om hans kråkeinteresse også kunne fange folk som ikke i utgangspunktet forguder fuglene.

Forsiden på Kråkeboka. Fin, den. (Fra forlaget)

Forsiden på Kråkeboka. Fin, den. (Ill. fra forlaget)

Kråker gir seg ut for å by på en utforskning av fuglens natur- og kulturhistorie, ispedd filosofi, biologi, historie og geografi. Så selv om man ikke sitter inne med samme nostalgiske opplevelse av kråker og potensiell romantikk som jeg, later Kråker til å by på noe for dem som også kun er gjennomsnittlig interessert i fugler. Den blir presentert som et portrett av den mystiske fuglen – ifølge forfatteren, er kråker nemlig “gåtefulle, uten å være eksotiske, hvilket er et meget sjeldent fenomen” – og en fugl menneskeheten har hatt et forhold til i lang tid.

Boka blander anekdoter og fortellinger med mer eller mindre nyttig faktakunnskap, som at kråkenes overordnede familie, Corvidae, omfatter 123 arter og 24 slekter, og at fuglene stammer fra Ny-Guinea, selv om de nå er å finne over hele verden.

Dermed ligger boka an til å egentlig være en finurlig liten sak, om ikke noe smal – enkelte ganger blir spørsmålet “Hvorfor leser jeg det her?” uungåelig – men ideen bak er interessant, og ville vært en hyggelig leseopplevelse om det bare ikke var for at språkføringen og oversettelsen kjører hele utgivelsen i grøfta. Det er oversetterekteparet Kari og Kjell Risvik som står bak den norske utgaven av Kråker, og de har tilsynelatende verken lest gjennom verket sitt mer enn én gang, eller hatt en redaktør på saken senere.

Forsøksvis er boka ledig og lettlest i stilen, men noen av de språklige bildene fremstår som merkelige for leseren, som når stemningen utenfor en russisk butikk blir skildret: “Foran ølsjappene ved Admiralskaya trengte Madonna, Scooter og svensk tekno over til dem som var ute og spaserte.” Er musikk noe som «trenger over til» en?

Andre ganger blir setningene slengt ut ispedd unødvendige, rare sammenligninger: “Om skjærer blir det sannsynligvis sagt mer sludder enn om narkotika blant stoffmisbrukere eller om økonomi i den såkalte finanskrisen blant journalister.”

Boka er til tider så preget av merkelige oversettervalg at det blir vanskelig for leseren å følge ordentlig med, i alle fall uten å irritere seg over flyten i teksten. Men mest plagsomt blir det når både forfatter og oversettere samarbeider om å slite ut leseren:

“At den helt annerledes oppbygde fuglehjernen, som ikke har noen organiserende, integrerende struktur som hjernebarken, neokorteks, er i stand til å få frem tilsvarende kognitive ferdigheter som pattedyrhjernen, kan man også betrakte som en avvisning av den stammehistoriske fremskrittstenkningen.”

Her har enten forfatteren et øyeblikk sett seg lei på å skrive om akademikerkunnskapen sin om til noe lesbart for dem uten doktorgrad, eller så har oversetterne latt være å lese over teksten sin i ettertid. Selv om jeg ikke har lest originalen, trenger man ikke ha studert tysk i årevis for å merke at det er noe som skurrer. Uansett lider boka av mangfoldige eksempler på krøkkete, dårlig norsk, og det er synd.

Et eksempel på fin illustrasjon, her tatt fra den tyske utgaven.

Et eksempel på fin illustrasjon, her tatt fra den tyske utgaven.

I forsøket på å gjøre temaet tilgjengelig, virker det som at forfatteren vil føre en overdrevent poetisk penn, og at oversetterne ikke gjør ham noen tjenester i å gjøre det til god norsk. Det er merkelig at ingen redaktør har tatt tak i det. Boka ender opp med å være for rar, på grensen til det bisarre.

Kråker er dog utrustet med særs gode illustrasjoner, og den lille oversikten over ulike typer kråker bakerst i boka er i alle fall veldig pen, om ikke annet. Ideen er altså god, og det er mye stoff her som ville falt i god jord hos mange som ikke visste at de kunne interesse seg for kråkefugler. Men gjennomføringen og oversettelsen gjør at boka koker litt bort i kålen, og heller enn å sitte igjen med et svar, er spørsmålet fortsatt: Hvorfor leste jeg det her?

For svar på ubesvarte spørsmål om kråkefugler, sjekk ut denne sida.

Latest posts by Ingrid Brubaker (see all)