Da jeg var yngre og noe kortere enn jeg er nå, pleide jeg å gå innom en bruktbutikk nede i veien ca. en gang i uka. Der bladde jeg gjennom masse brukte tegneserier og kjøpte med meg et par hjem. Blant disse var ofte gamle nummer av Gigant eller andre «heltehefter». Der kunne jeg lese om Supermann, Batman (Lynvingen var et teit navn allerede da) og Lynet som sloss mot Lex Luthor og andre lugubre skurker. Det var et av ukas høydepunkt.

Jeg vokste ut av superhelter etter hvert, men i disse dager er de i vinden som aldri før. «The Dark Knight» og «X-men» gjør suksess på kino, og jeg har vært fristet til å kikke litt på hva som har skjedd med tegneseriene om de gamle helter.   Dessverre er mesteparten ikke akkurat velskrevet, men jeg har funnet et par unntak i det siste. Så for de som lurer på hva som skjer i superhelt-sjangeren for tida, her er en liten oversikt:

Batman er selvsagt på toppen av lista. Her er lista med gode serier og bøker faktisk ganske lang, mannen fikk mye ufortjent dårlig rykte pågrunn av de tåpelige filmene på 90-tallet. Av klassikerne (som jeg desverre bare nylig har lest) er  «The Dark Knight Returns»  av Frank Miller selvsagt den store eneren. Denne samlingen tjente som inspirasjon for de nye, markant forbedrede filmene. Ellers har vi den mer Joker-fokuserte «The Killing Joke», som gir innblikk i hvor Heath Ledger muligens hentet sin inspirasjon. Av nyere dato har vi den lange føljetongen «Batman R.I.P» og den superbe «Whatever Happened to The Caped Crusader» av selveste Neil Gaiman. Kan ikke klage på det.

Supermann var aldri helt min greie, han slår meg som litt kjedelig. Uslåelige helter er en dårlig ide. Det finnes egentlig bare et hedelig unntak: Superman: Red Son, som handler om hva som ville skje om Supermann vokste opp i Sovjet i stedet for USA. Sovjet Supermann er en mye mer interessant karakter enn normale Supermann, ei heller er han like uslålig i denne versjonen.

X-men var lenge blant de beste superheltseriene, og her er mange av de gamle seriene overraskende gode. Av de nyere vil jeg sterkest anbefale «Astonishing X-men» 1-29, skrevet av Joss Whedon, mannen bak Buffy og Firefly. Serien er både vittig, spennende og tankevekkende i hans hender. Ellers er jeg og overraskende glad i «X-factor», som handler om mindre kjente og mer originale mutanter i et nabolag i Manhattan og er mer karakterfokusert enn mange andre serier av denne typen.

Grønne Lykt (Green Lantern) er en av superheltene som virker ubeskrivelig snål når man hører om ham. En fyr med en magisk ring, som skyter grønne stråler som fungerer på alt som ikke er gult? Et universomspennende politikorps med alle mulige rare vesener, alle med samme type ring? Små blå menn i kjortler? Grønne Lykt er rare greier, men de siste årene har en mann kalt Geoff Johns endret serien til en slags surealsitisk «Star Wars». «The Sinestro Corps War» er faktisk veldig lesbar, en bisarr, fasinerende og ikke så rent lite grøssende fortelling om en ideologisk krig mellom grønne og gule superhelter…..i rommet!

«Inhumans» er nok helter de fleste ikke har hørt om, men de er blant mine favoritter. Et lite samfunn genetisk manipulerte supersoldater, der alle har sin plass i samfunnet på bakgrunn av genetisk sekvensering og manipulasjon i tenårene, lever i eksil på jorden. Serien leser som en blanding av «Vidunderlige nye verden» , «GATTACA» og «Richard III.», og «super»kreftene hovedpersonene har er ganske ironiske i tillegg. Kongen kan f.eks ikke snakke, fordi stemmen hans sender ut lydbølger så sterke at alle han tiltaler dør på stedet.

Jeg tenkte egentlig å ha en lengre liste, men dessverre er mesteparten av superheltene fortsatt fanget i gamle ideer og uinspirerte historier. Satiren og sjangerkritikken fra bøker som «Watchmen» ser ikke ut til å ha gjort videre inntrykk på sjangeren, selv 20 år senere. Jeg synes det er litt trist, egentlig. Det viser seg at de fleste heltene er akkurat der de var sist jeg sjekket.