KollektivlitteraturDette er starten på en ny spalte: Kollektivlitteratur, eller Litteratur&kollektivtransport. Jeg er ikke så kreativ på spaltetitler, viser det seg, så hvis noen har andre forslag er det bare å rope ut.

Å lese bøker på offentlig transport kan faktisk være sabla nyttig – det har av og til den lykkelige følgen at man får gode samtaler med medpassasjerer. Så langt har jeg dessverre bare opplevd dette med to bøker: I fem år var den eneste boken jeg hadde diskutert med en medpassasjer Da Vinci-koden, og jeg konkluderte derfor med at det var lurt å lese de bøkene «alle» leser – da har man noe å snakke om.
Selvfølgelig ble samtalen bare litt intetsigende svada om hvordan boken er god underholdning, men kildene er mer snuskete – men tross alt var det en samtale om litteratur med en ukjent person. Jeg er ikke kravstor.

Men i grunnen har det ikke blitt mange litteratursamtaler i det siste. Litteraturstudier har den kjedelige følgen at du enten leser gamle klassikere eller årets debutanter, og det blir liksom ikke det store nedslagsfeltet uten Stieg Larsson eller Jo Nesbø.
Men det finnes unntak – horisonten min ble betraktelig utvidet for noen måneder siden. Jeg satt på 13-trikken for å fullføre Den afrikanske Farm, Karen Blixens roman med sterkt selvbiografiske trekk. Og mens jeg sitter der med side 311, spør jommen meg ikke den gamle damen ved siden av om det ikke er sørgelig å fullføre slik en vakker bok. Vi er begge enige om at den er «deilig», at Meryl Streep er en fantastisk skuespiller, og at jeg er skikkelig heldig som nettopp har besøkt hjemmet og graven hennes på Rungstedlund.

De sier musikk er mer sosialt enn lesning. Psjt, det er aldri noen som kommenterer hvilken musikk jeg har på iPoden, uansett hvor lekke øreproppene mine er.