Dette er et hurtiginnlegg fordi dere som setter pris på Henning Mankell virkelig må kjenne deres besøkelsestid. Og dere som ikke vet så mye om ham, har en skikkelig mulighet til å bli kjent med dette eminente, skrivedyktige og mørksinnede mennesket som døde i 2015.

NRK viser i enda fem dager programmet (siste sendedag 5. august) dokumentaren «Henning Mankell – Det fortellende menneske». Da den nå avdøde forfatteren i 2014 fikk beskjed om at han hadde en uhelbredelig form for kreft, ba han sin venn dokumentarfilmskaperen Stefan Jarl om å lage en film som skulle være hans «testamente». I filmen tegner han de store linjene, om livet, døden og hva meningen med alt er. I løpet av femti minutter sitter Mankell og ser inn i kamera, mens han snakker om de tingene som er viktig for ham: Om ukuelighet, solidaritet, depresjoner, oppvekst, forholdet til moren, om «hva det innebærer å være menneske» (Gyldendals formulering).

Filmen, eller testamentetet om en vil, er en serie korte fortellinger, og å fortelle er noe Mankell kunne. Det viste han gjennom sin serie av krimbøker med Kurt Wallander, men for meg i enda større grad gjennom sine mer generelle fortellinger fra det sørlige Afrika, nærmere bestemt Zambia og Mosambik, hvor han tilbragte store deler av sitt liv: Bøker som har en langt engere leserskare enn krimbøkene med Wallander. Men Comédia infantil (1998) Vindens sønn (2001) og Beretning på tidens strand (2002) bøker som har gitt undertegnede langt større glede av enn noen av Wallander-bøkene og som hadde fortjent like mange lesere.

Kvikksand (2015) – Gyldendal forlag

Dokumentaren er samtidig en forkortet og filmatisk versjon av boken Kvikksand som Gyldendal gav ut i 2015. Boken er som filmen  en serie med anekdoter med samme temakrets som dokumentaren. Spesielt interessante, for ikke å si sterke, er tekstene som handler om forbindelsen mellom mennesket gjennom historien, altså forestillingen om at vi alle sammen tilhører samme familie på tvers av tid og rom. Dette eksemplisifiseres i fortellingen om løvemennesket, det første kunstverk som kombinerer bildet av en menneskelig kropp og et løvehode, skapt av en ukjent kunstner for 40 000 år siden. Mankell får se denne utskjæringen på British Museum i London, og slås av fellesskapet mellom ham som kunstner, og skaperen av løvemennesket: Det er noe som binder oss sammen over århundrene. En annen er refleksjonen over hva som kommer til å være igjen av oss om 5000 år når alle våre diskusjoner om klimaendringer og stigende havnivå er glemt under isen som ligger i et 3 kilometer tygt lag over Stockholm, mens atomavfallet ligger nedgravet i fjellgrunnen, klar for å sprenge fri den dagen isen bryter gjennom – Eller sagt på en annen måte: At vi ikke ser konsekvensene av våre handlinger.

Dette skal ikke være en anmeldelse, bare en oppfordring om å løpe og se, sette seg og lese, for dette er gode historier og mye visdom fra et menneske som har sett mye og som kan kunsten å fortelle om det – den fortellende Henning Mankell. Jeg skulle ønske flere av oss leste flere av denne type bøker, og at vi så flere av de i butikkenes bokhyller.

| Boken Kvikksand er et leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal |

 

LagreLagre

Følg meg

Geir Ertzgaard

Geir Ertzgaard er fotolærer, og redaktør av boken Reisens pedagogikk (2012). Han har skrevet for bokbloggen Skrift i flere år før han slutta seg til Bokmerker høsten 2015.
Følg meg