Speed til frokost
Frode Sander Øien
Roman, Cappelen Damm 2010
366 sider

Nikolai er 11, 13, 18, 24 og 30, ung og gammel, barn og voksen, frem og tilbake gjennom hele denne romanen. Den er fortalt i sikk-sakk, tidsperspektivet er opphakket, men allikevel fortalt av en stødig fortellerstemme som loser deg gjennom Nikolais historie. Vi begynner i et kapittel som heter 7, Nikolai har akkurat begynt i 6. klasse, utenfor er det høst, han blir henta på skolen av faren sin, midt i en time og i neste kapittel, 16, er han 15 år og søker på stillingen som assistent hos en kunstner ved navn Victor. Tidshoppene er gjort elegant og virkningsfullt, og det at historien blir presentert så fragmentert gjorde meg begeistret og oppmerksom som leser.

Speed til frokost er historien om Nikolai og menneskene rundt ham, en skakkjørt familie, en stagnert maler og hans samboer, unge, vellykkede kunstnere, kjæresten Siv, og bestevennene Jannicke og Marcus som begge på sin måte redder Nikolai når de blir kjent med ham. Disse to historiene er favorittene mine fra boka, Jannicke og Marcus’ tilfeldige møter med Nikolai og konsekvensene det har for livet hans i ettertid. Kanskje er alle favorittdelene mine fra boka ifra barndommen til Nikolai, når jeg tenker meg om. Det er noe med historiene som fortelles fra barndommen hans, hendelsene som preger ham og de rundt ham, måten de fortelles på som gjør at alt det såre og forvirrende fra barndommen skinner gjennom.

Akkurat som i debuten, Fantastiske pepsi-love, så kan man si at temaene Sander Øien kretser rundt i andreboka er dop, kunst og eksentriske personligheter. Jeg likte Fantastiske pepsi-love godt da den utkom, og leste den ut like fort som jeg nå leste ut Speed til frokost. Det er drivende bøker, ikke som i Dan Brown-cliffhanger-drivende, men som i at man setter seg ned og leser dem fra perm til perm, fordi sidene glir forbi, ordene slukes, historien fenger og jeg blir glad i personene, enda de fremstilles med alle sine feil og mangler.

Det er vinter i Oslo. Jeg tråkker gjennom snøen i gatene, den som ikke er hvit lenger, men grå, jeg har hørt at det er dette de lærer barna på skolen nå, de har gitt etter for virkeligheten, hvit snø er som å tro på julenissen, snøen er grå, det er bare å se ut av vinduet, ingen grunn til å late som noe annet.

Speed til frokost er ikke en særlig munter bok, men selv i de mørkeste øyeblikkene finner jeg humor og fine situasjoner i Nikolais historie. Alt går muligens sakte, men sikkert til helvete, men det er ingen grunn til å gi opp. Aldri. Når du ligger med ansiktet most ned i grusen og venter på å få hundebæsj smurt i ansiktet, så vet man jo virkelig aldri når din nye bestevenn skal finne en passende stein og kaste den i panna på alle idiotene.

Romanen utkom tidligere i år, og om du føler for noe strandlesing som både underholder, jekker deg ned og heiser deg opp igjen på samme tid, så kan jeg ikke tenke meg en bedre bok å ta med seg. Jeg mener, om dere ikke blir overbevist etter følgende sitat, så har jeg ikke mer ammunisjon å komme med.

Det er en milliard telefoner i verden, men Siv tar ingen av dem.

Trist, forferdelig, ironisk og veldig, veldig bra.

Linn Strømsborg

født i 1986, jobber med bøker i Flamme Forlag, og har skrevet et par sjæl også. Her på bokmerker.org er det Anbefalinger som er favorittkategorien. Hurra for bøker!

Latest posts by Linn Strømsborg (see all)