Dette er mitt første bidrag til undersjangeren av bokanmeldelser ”bøker-jeg-ikke-gadd-lese-ferdig-og-hvorfor”. Man skulle tro at Junkie av William S. Burroughs med sine 153 sider var ganske overkommelig å pløye seg gjennom, men nå gir jeg opp. Når jeg leser en bok vil jeg i hvert fall ha enkelte hint om at forfatteren er et klokt menneske på en eller annen måte; får meg til å tenke eller får meg til å se ting fra en litt annen vinkel, ellers føler jeg at jeg kaster bort tiden. Og for all del, det kan hende Burroughs var en smart mann, men det vises ikke i boken. 66 sider uti er romanen fortsatt bare et endeløst handlingsreferat. Hovedpersonen oppdager heroin, han tar heroin, han kjøper heroin, han selger heroin, han tar heroin, han selger heroin, han kjøper heroin, han tar heroin osv. Noen ganger serverer Burroughs noen morsomme observasjoner og karakterskildringer og språket hans er helt greit, men likevel så funker det ikke. Og jeg holder ikke ut lenger, jeg bare sitter og venter (og håper) på at hovedperson snart skal ta overdose, så ett eller annet nytt kan skje. Det er ikke sikkert det hadde gjort resten av boken bedre, men kanskje.

 

Nå kan man argumentere for at det er jo nettopp det som er så kult med Junkie, at dopet blir altoppslukende, det blir hele livet til den som misbruker det og det fører til en apati hvor ingenting annet betyr noe. Menneskene hovedpersonen møter beskriver Burroughs så overfladisk fordi det er bare det som betyr noe for hovedpersonen; hvordan karakterene ser ut i bybildet og hvilken rolle de spiller; kjøper, selger eller tyster. Og det er derfor vi ikke blir kjent med hovedpersonen heller, fordi han «blir» heroin, det er ingenting annet ved han som er relevant. Mangelen på refleksjoner har en bestemt funksjon i boken og er kanskje en del av det Burroughs vil formidle. Jeg ser det og tja, ja… Hvis dette i det hele tatt var Burroughs’ intensjon kunne jeg kanskje likt det, hadde det bare blitt gjort på en helt annen måte. For nei, jeg synes ikke den tolkningen provoseres frem av boken sånn uten videre. Det er mer sånn: «oi, Burroughs er jo en kjent forfatter da må jo dette være bra, derfor burde jeg tolke den på en bra måte som gjør boken mer interessant enn den faktisk er». For hvorfor skulle da hovedpersonen i utgangspunktet, før han begynner med dop, være like distansert og kjedelig som når han blir avhengig? Hvor er kontrastene og hvor er desperasjonen i misbruket og hvor er bare én, én eneste refleksjon rundt livet han har valgt å leve (eller ikke valgt)? Dessuten er det umulig for meg å lese Junkie uten å sammenligne den med dagbøkene til Jim Carroll som har den samme tematikken og noe av den samme stilen, bare at de er bra. I Carroll sine bøker finnes det flere nivåer, men hos Burroughs er alt helt flatt. Jeg tror det er det som irriterer meg mest, at boken i seg selv er såpass ensformig og at den totalt mangler dybde. Greit nok at han kanskje vil formidle ensformigheten i en narkomans liv, men boken trenger ikke være det for det.

 

Junkie var litt sånn jeg forventet, bare veldig mye dårligere. Men så lurer jeg på hvorfor det er en så relativt kjent bok. Hva har de som har anbefalt meg denne boken syntes var spennende? Var det tematikken? Var det, det skandaløse i narkotikamisbruket og «det-å-leve-utenfor-samfunnet”-greia? I Junkie blir resten av samfunnet nesten til noe urealistisk; leger og politi er bare noen man lurer eller noen man må passe seg for. Dopjungelen blir et lite, lukket miljø som ser på seg selv som noe annerledes enn resten av samfunnet. Andre mennesker er bare potensielle kjøpere, tystere eller en kilde til rask inntekt. Hvis man legger godviljen til kan man si at Burroughs får frem den dehumaniserende effekten dop kan ha og tydeliggjør grensene mellom mennesker i et samfunn. Men igjen så føles dette som en litt tvungen tolkning som i seg selv er mer spennende og interessant enn boken. For når jeg leser den virker det som om Burroughs bare har skrevet ned ting som har skjedd og ting han har sett, og siden det er det om dop, så er det litt edgy og kult og spennende og sånn. Jeg får til og med litt ”sladderbladfølelse” noen ganger.

Er du stormende uenig? I så fall er jeg interessert i hvorfor.

Linda Therese Utstøl

25 år og bor for tiden i Toronto. Har studert idéhistorie på Blindern. Medforfatter av diktsamlingen "Mannen er vakker fra livet og opp". Jeg er interessert i litteratur, historie, filosofi, verden, mat og mennesker. Jeg finnes følgende steder: https://instagram.com/mvhlinda /https://bokelskere.no/Lindaninja

Latest posts by Linda Therese Utstøl (see all)