Det er muligens grådig seint å komme med en anbefaling av julekalender nå på lille julaften, men på den annen side så er kanskje julegavene innkjøpt, kakene bakt, hjemreisebillettene booka og kanskje til og med tatt i bruk og julefreden er i ferd med å senke seg. I stedet for å se på Kvelden før kvelden på NRK1 i kveld, så kan man kick back and relax foran pc-skjermen, og i stedet for kattevideoer på youtube og intervju-klipp med Ryan Gosling, så anbefaler jeg herved den litterære julekalenderen til Maren, aka Gi et lite vink, den 20 år gamle bloggeren født og oppvokst i Bærum.

Hva er greia med en julekalender på en blogg, egentlig? Åpner hun en luke i sjokoladekalenderen sin hver dag og tar bilde av det i photobooth, lzm? Nei! Maren har skrevet en utrolig spennende historie som vi har fått et lite kapittel av hver dag frem til julaften – historien om Anine og Kirén i adventstida, historien om å bli påkjørt av en trikk (med eller uten vilje) og om å plutselig være et spøkelse i sitt eget liv, mens noen andre bor i kroppen din, bor på rommet ditt, går på skolen din og snakker med vennene dine som deg. Jeg kjenner at jeg må gi meg med handlingsreferat allerede, for det høres ut som en dårlig novelle fra TL-klubben når jeg prøver å forklare det – men virkelig, folkens – sjekk ut denne bloggen, gjør det nå. Maren har imponert meg lenge, men med denne historien får hun meg til å lure på hvorfor jeg sitter på internett og leser dette og ikke holder det mellom hendene i en bok.

Her er en link til første luke i kalenderen og her kommer et lite utdrag for de som fortsatt er skeptiske etter mitt dårlige forsøk på å selge inn dette som alternativ kveldsunderholdning:

Hvem er egentlig alle disse menneskene som bare kommer frem i adventstiden?
De tyter ut fra alle butikker og bygårder, kaféer og restauranter, og gjør enhver strekning til en evigvarende utendørskø. Oslo er blitt en pepperkake som ikke har klart å holde på formen sin i stekeprosessen, en slags uformelig mutasjon av det bybildet vi er vant til, det finnes ikke en rett linje eller skarp kontur igjen i hele hovedstaden, bare en seig, ullkledd masse som renner gjennom gatene med grelle handleposer og søkkvåte sko.

Sånn begynner det, og siden er det bare å fortsette. Eller som dem sier i Putti Plutti Pott – Vil du være med, så heng på!