The Testament of Mary
Colm Toíbín
Roman
Penguin, 2012
Iren Colm Toíbín har skrevet bok om jomfru Maria, som vi jo kan gjette av boktittelen. Manuset var opprinnelig en monolog som første gang ble fremført på Dublin Theatre Festival i 2011, da med tittelen ”Testament”.
Det er mye som skiller denne boka fra de bibelske testamentene. I tillegg til det aller viktigste, nemlig at forfatteren vedgår at dette er ren fiksjon, vil jeg nevne to ting. Romanen er skrevet i førsteperson, og denne førstepersonen er en kvinne. Heller ikke en hvilken som helst kvinne, dette er en fortellerstemme de fleste av oss ikke tidligere har møtt; a mor sjøl.
I remember too much; I am like the air on a calm day as it hold itself still, letting nothing escape. As the world holds its breath, I keep memory in
Jomfru Maria forteller i denne boka om hvordan det oppleves å stå på sidelinjen og se at hennes eneste sønn blir dømt til døden. Enten man selv har barn eller ikke, kan vi alle relatere til smerten og frustrasjonen i denne fortellingen.
I gasped when I saw the cross… He was the boy I had given birth to.
The Testament of Mary skiller seg fra det meste jeg har lest, mye fordi hovedpersonen forteller en av verdens mest kjente historier fra en (for meg) helt ny vinkel. Toíbín fikk mye oppmerksomhet for denne boka, noe man vel kan forvente når man går inn i et så ”hellig” materiale. Selv har jeg aldri reflektert over hvordan det ville føles å gå i Marias sko, og det er nok overraskelsen over å oppdage hennes side av saken som treffer meg hardest.
”I am your mother,” I said. But by this time he had begun to talk to others, high-flown talk and riddles, using strange proud terms to describe himself and his task in the world. I heard him saying – I heard it then and I noticed how heads bowed all around when he said it – I heard him saying that he was the Son of God.
Leserens religiøse tilhørighet vil kanskje spille en rolle i hvordan man opplever denne romanen. Og selv om dette er en provokativ tekst som stiller spørsmål ved noen av de mest fundamentale byggesteinene i kristendommen, opplever jeg ikke at dette stjeler fokuset mitt mens jeg leser. Det er mennesket Maria vi blir kjent med, og det er hennes følelser, tanker og refleksjoner som driver denne boka framover.
Memory fills my body as much as blood and bones
Noen gladbok kan det neppe påstås at dette er. Colm Toíbín skriver setninger jeg vil lese igjen og igjen, og er på fantastisk vis i stand til å gi oss et bilde av en uutholdelig situasjon. Det er trist og gripende, men uten at det blir sentimentalt og gråtekone-aktig.
Nå er jo bokhyllene fulle av selvbiografiske oppvekstskildringer og dagboklignende romaner, men denne boka blir absolutt ikke en i mengden. Det er lenge siden en fortellerstemme gjorde så sterkt inntrykk på meg, og jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese de 104 sidene denne boka består av.
Trackback/Tilbaketråkk