til valnøttens gjenstridige utholdenhet
Takashi Hiraide
(gjendiktet av Ika Kaminka)
Dikt
Oktober, 2013
Forlaget Oktober har en gjendiktningsserie hvor gir de av oss som ikke fullt ut behersker japansk, italiensk eller fransk (med flere) muligheten til likevel å skryte av at vi har lest Edmond Jabès, Dario Villa eller Jackues Roubaud. Eller den jeg nå skal begynne å nevne i en tilfeldig bisetning av og til; Takashi Hiraide.
Diktene kommer i norsk språkdrakt, noe jeg setter stor pris på. Denne boka ble med meg hjem fra jobben på biblioteket etter at jeg oppdaget den da jeg satt med den spenstige oppgaven med å merke og sette alarmer på nyankomne bøker. Det var nok først og fremst tittelen som fanget oppmerksomheten min, og etter å ha lest et par dikt var jeg solgt (og hvis sjefen leser dette så var det kanskje max to dikt jeg leste i arbeidstiden altså. Vel, max tre, da).
Det er noe med allsidigheten og bredden i både tematikk og tone som gjør at denne diktsamlinga er totalt uforutsigbar, her vet man aldri hva som venter neste gang man blar om.
Rune Christiansen har redigert boka og skrevet etterord, hvor han blant annet peker på den merkbare variasjonen i dette verket, og han sier at vi kan bruke bildet av den japanske metroen for å få en forståelse av boka:
(…) vi er utenfor og innenfor på samme tid: Iakttagelsen (lesningen) inntreffer idet vogntogene (diktene) passerer foran oss, mens berøringen (identifikasjonen, assosiasjonen) er uavbrutt og uhindret, dens flyktighet er vår egen, dannet i våre egne lykksalige eller miserable livsmønstre, våre historier og rutiner.
Og hva er vel da bedre enn å gi dere et par smakebiter? Jeg hadde som vanlig vanskelig for å velge ut bare noen få, altså betyr det at du gjerne kan lese hele blekka. Jeg fikk meg i alle fall en god latter her og der, for ikke å snakke om ganske mange «dette var fint, dette var vakkert, dette var klokt – dette må jeg lese om igjen».
8. Jeg tenker stadig på å pakke isen inn. Men hva jeg enn skriver og sender av sted, så smelter det, også adressen. Og kommer det fram, vil nok vedkommende være vekk.
31. Det er mangel på slag. Slå. Hold balltreet loddrett, hev det langsomt mot himmelen (bli blendet av det blå), senk det rolig ned mot brystet, slapp av og vær beredt. En syltynn intuisjon av et lynglimt vil strømme ned gjennom årene i treet. Fra den andre siden av banen tegner en knyttnevestor lyktemann en myk ildbue. Et sekund i spenn: slå. Det er mangel på slag. Slå!
55. Fra den aller første diktekunsten skapt av ord som holdt hverandre i hendene, derfra kommer jeg. Jeg er den som kutter fortellingene ned til et minimum, og som svar på tiltale går jeg rundt og skjærer over de sammenkjedede ordenes fingre med et linjeskift. På denne ikke tilkjennegitte spaserturen fins verken utsikter, gjenkomst eller medynk.
Folk kommenterer