rosie

Prosjekt Rosie

Graeme Simsion
Roman
Aschehoug, 2014

I boka Prosjekt Rosie, skrevet av New Zealanderen Graeme Simsion, møter vi universitetsprofessoren Don Tillman. Don trener, spiser sunt, tjener godt, er høflig, punktlig og kan skilte med en IQ godt over gjennomsnittet. Likevel er det noe som liksom ikke er helt på plass. Den sosiale biten av livet har han ikke helt funnet ut av, og da spesielt den store, skremmende, flotte og altoppslukende kjærligheten. Jeg kan bare ikke unngå å trekke en parallell til Big Bang Theory, Don hadde passet perfekt som Sheldon Coopers storebror. Professor Tillman har en pragmatisk tilnærming til det meste, og når han finner ut at det er på tide med et kvinnfolk i heimen, går han også her strukturert og organisert til verket, han oppretter Koneprosjektet.

Et spørreskjema! For en opplagt løsning. Et spesiallaget, vitenskapelig gyldig verktøy som anvendte den beste tilgjengelige praksis for å sjalte ut tidssløserne, rotekoppene, iskremfavorisererne, de som klagde over visuell trakassering, horoskopleserne, krystallkulegranskerne, moteslavene, de religiøse fanatikerne, veganene, sportstilskuerne, kreasjonistene, røykerne, de vitenskapelige analfabetene, homøopatene, slik at jeg til slutt satt igjen med den perfekte partner, ideelt sett, eller mer realistisk, en håndterlig innstillingsliste med mulige kandidater.

Det er flere interessante karakterer i denne fortellingen, og Simsion tildeler dem alle en eller annen abnorm kvalitet eller finurlighet, man sliter altså ikke med å skille dem fra hverandre. Dons kollega og bestevenn Gene har blant annet en hobby jeg sjelden har hørt noen liste opp i en introduksjonsrunde; han prøver å ligge med kvinner fra så mange ulike nasjoner som overhodet mulig. Som mannlig professor ved et universitet fullt av unge kvinnelige studenter sliter han dermed ikke med fritidsproblemer. Og ja, Gene er gift. Om det å la Don få kjennskap til denne hobbyen var særlig gjennomtenkt, kan man jo sette spørsmålstegn ved.

”Går det bra med Gene?” spurte hun. Det var tydeligvis en variasjon over den mest vanlige formelen for menneskelig interaksjon: ”Hvordan går det med deg?”
”Han har det fint, takk,” sa jeg med det konvensjonelle svaret, tilpasset til tredje person.
”Åja. Jeg trodde han var syk.”
”Det er ikke noe å si på helsa til Gene, bortsett fra at han er seks kilo overvektig. Vi tok oss en løpetur i dag morges. Han skal ut på date i kveld, og det ville han ikke ha kunnet gjøre hvis han var syk.”
Julie virket ikke spesielt imponert, og da jeg senere evaluerte samtalen i hukommelsen gikk det opp for meg at Gene måtte ha løyet for henne om årsaken til fraværet.

Det er også Gene som setter Don i kontakt med Rosie, jenta som slett ikke ville krysset av de riktige alternativene på noen av spørsmålene på Dons spørreskjema, men som viser seg å være interessant likevel, på flere måter. Hun kontakter ham heller ikke fordi hun vil gå på date med ham, men i kraft av at Don er genetikkprofessor. Rosie er på leting etter sin ukjente far, og sammen starter de altså reisen for å finne Rosies mannlige opphav. Hvordan det hele ender skal jeg selvfølgelig ikke røpe her.

Med en så tydelig annerledes hovedperson kunne romanen fort blitt en lang og slitsom latterliggjøring av det å skille seg ut, hvor leseren satt igjen med en ubehagelig følelse. Simsion gjør det motsatte. Jeg satt med en god følelse hele romanen gjennom, og det er vel også den beskrivelsen jeg synes kler denne boka best; feelgood. Jeg dro ofte på smilebåndet, lo høyt for meg selv, og selv om Don neppe er en fyr jeg ville blitt bestekompis med, liker jeg ham. Han fascinerer meg, og nysgjerrigheten på hva han kan finne på videre, uforutsigbarheten en slik karakter skaper, gir historien et stødig driv fremover.

Det har vært debatt rundt spørsmålet om Don har Asperger syndrom eller ikke, og selv om det unektelig er en tanke som slo meg også da jeg leste, opplever jeg dette «diagnose eller ikke»-spørsmålet som relativt uviktig for leserens utbytte av boka. Så kan man jo spørre seg (eller altså, verden) om det er nødvendig og riktig å sette en diagnose på alt og alle som ikke faller innenfor den smale rammen samfunnet har definert som «normal». Forfatteren selv forteller i et intervju publisert av The Wheeler Centre at han bevisst valgte ikke å påstå at Don har Asperger:

«I made a very conscious decision not to say he had Asperger’s. When I first ‘took Don out’ in a short story, in my class at RMIT, all the questions were about Asperger’s, not about my character. I thought, let’s just put this whole thing aside. Let’s just present Don. And if you want to sit there and say ‘Don has Asperger’s’, then you be the diagnostician.»

Aschehoug omtaler selv boka som en varm og morsom roman om det å være annerledes. Og nettopp det er det Graeme Simsion mestrer så godt, en troverdig beskrivelse av det er å være annerledes. Og ja da, det finnes utallige romaner om det å føle seg annerledes, men gjennom Dons øyne fikk jeg virkelig  sett verden på en ny og forfriskende måte. Selv om vi kanskje går rundt og tror vi er empatiske mennesker, er det vel et fåtall av oss som er ferdig utlært på akkurat dette området. Jeg er glad for at jeg fikk bli kjent med Don, og synes du skal gjøre det samme – han vil garantert få deg til å glemme vintermørket i noen timer.

Lena Ramberg

Tar en bachelor i internasjonal kommunikasjon.
Går mest av alt og venter på at en eller annen onkel Skrue skal ta denne redaksjonen under sine gullkantede vinger og faktisk betale oss for å skrive om litteratur, slik at vi kan gjøre det på fulltid.

Latest posts by Lena Ramberg (see all)