Har dere lest noe av Isaac Bashevis Singer? Det har ikke jeg. Men jeg har mange ganger stått med Familien Moskat i hendene og vurdert den. Lest noen setninger. Lefla litt med tanken. Tenkt at jeg kan like det. Det er jo tross alt en familiekrønike med Holocaust som (hold dere fast, her kommer et slags ordspill) framteppe, der den strekker seg fra 1910 til 1939, året Polen falt og Krigen (den eneste ene) var i gang for alvor. Og som om det ikke var nok, Familien Moskat skal være en «barokk skildring av død, kjærlighet og hverdagsliv». Jøder, Krigen, barokkhet, kjærlighet og død. Jeg burde ha kasta meg over denne som en sulten ulv.

Isaac B. Singer ble født i 1902, og døde nesten nitti år senere. I dag er det nitten år sia. Jeg oppdaga det hele fordi jeg surfa etter «vegetarian quotes» og endte opp med å finne dette:

«In their behavior toward creatures, all men are Nazis. Human beings see oppression vividly when they’re the victims. Otherwise they victimize blindly and without a thought.»
Isaac Bashevis Singer, author, Nobel Prize 1978

Julie har allerede vært innom én vegetarisk forfatter, Isaac Bashevis Singer er en annen. Begge disse forfatterne drar vegetarianismen inn i litteraturen. Det er i seg selv ikke et argument for å lese hverken den ene eller den andre, men tre åttendedeler av Bokmerkers redaksjon har Ekstremt høyt og utrolig nært
som en av sine favorittbøker, og det er helt klart et  like sikkert kvalitetsstempel som Bashevis Singers Nobelpris fra 1978.

Og som om ikke det var fascinerende nok at vår mann Isaac skriver om jøder, Krigen, barokke storfamilier og i tillegg problematiserer kjøttspising og sammenligner dyrenes liv under menneskenes styre med jødenes liv under nazistene: et evig Treblinka for dyrene, så skrev han, til tross for sin status som en amerikansk forfatter, på et ganske annet språk. Singer foretrakk nemlig å skrive på sin morstunge: jiddisk. Som et svar til det obligatoriske spørsmålet «hvorfor?», skrev Singer et svar i anledning Nobelprisutdelingens bankettale, som du forresten kan se i bilde og lyd her:

People ask me often, ‘Why do you write in a dying language?’ And I want to explain it in a few words.

Firstly, I like to write ghost stories and nothing fits a ghost better than a dying language. The deader the language the more alive is the ghost. Ghosts love Yiddish and as far as I know, they all speak it.

Secondly, not only do I believe in ghosts, but also in resurrection. I am sure that millions of Yiddish speaking corpses will rise from their graves one day and their first question will be: «Is there any new Yiddish book to read?» For them Yiddish will not be dead.

Thirdly, for 2000 years Hebrew was considered a dead language. Suddenly it became strangely alive. What happened to Hebrew may also happen to Yiddish one day, (although I haven’t the slightest idea how this miracle can take place.)

There is still a fourth minor reason for not forsaking Yiddish and this is: Yiddish may be a dying language but it is the only language I know well. Yiddish is my mother language and a mother is never really dead.

Neste gang jeg saumfarer bøkene i «biblioteket» vårt (også kjent som loftsgangen), og fingrene mine kommer over Familien Moskat, skal jeg ta den ut, bla litt i den, lese de første setningene, lefle med tanken på lese den. Og så skal jeg ta den med meg ut på eventyr.

Latest posts by Hanne Gideonsen (see all)