A Dance with Dragons
George R.R.Martin
Harper Collins (UK), 2011
959 sider uten tillegg.

Advarsel: Denne anmeldelsen kan komme til å røpe deler av handlingsforløpet fra de 4 første bøkene i denne bokserien (A Song of Ice and Fire). Alle som ikke har lest dem er herved advart.

 

There are no heroes. Only whores

A Dance with Dragons er den femte boken i George R.R. Martins mesterverk, fantasisagaen som kalles A Song of Ice and Fire. Dette er helt klart Martins år, ikke bare har den lenge etterlengtede femte boken endelig kommet ut, men TV-serien basert på den første boken var en stor suksess og snakkis både i USA og her hjemme. Serien er nominert til 13 emmy-priser, og diskuteres fortsatt heftig i alt fra politiske spalter til underholdningsnyheter. Den nye boka er allerede en salgssuksess, så det eneste spørsmålet er vel om boken faktisk kan leve opp til de fantastiske forventningene fansen har bygget opp i årenes løp. Som en av dem som har ventet i 6 år på denne boka, vil jeg svare et ubetinget ja. Dette er realpolitkk i en fantasiverden så virkelig at den nesten hopper ut av sidene. Westeros, jeg har savnet deg.

Det kan være vanskelig å ikke se for seg Peter Dinklage når Tyrion snakker,selv uten nese. Bilde fra HBO.

Et av de største problemene med forrige bok, A Feast for Crows, var at Martin splittet opp hovedpersonene og valgte å følge den kanskje minst interessante gruppen først. Cersei, Jamie og Sansa har aldri vært favoritter blant leserne. I denne boken vender Martin tilbake til Daenerys, Jon og Tyrion, og det er en fryd å lese. Særlig i Tyrions kapiteler har Martin muligheten til å briljere med dialoger som nærmest er kunstneriske. Tyrion bærer tydelig preg av handlingene han utførte i slutten av A Storm of Swords, og det tar litt tid før han er tilbake i god gammel form, men han glimter likevel til med sin gamle humor stadig vekk.

-Kingdoms are at hazard here. Our lives, our names, our honor. This is not a game we’re playing for your amusement.

Of course it is, thougth Tyrion. The game of thrones.

Daenerys og Jon har fått hovedvekten av kapitlene, og de har også fått flesteparten av de politiske intrigene. Dette er jeg en stor fan av, boken bygger videre på ideen om at det er vanskeligere å vinne freden enn krigen, noe som også var prominent i forrige bok. Likevel kan disse kapitlene være noe tungrodde, så de beste og mest elegante kapitlene er det faktisk Davos Seaworth og en tragisk skikkelse som kaller seg selv Reek som har. Her viser Martin sin sans for nyanser, og hvordan alle hans karakterer har mer enn en side. Ondt og godt kan være vanskelig å definere i disse bøkene, selv Roose Bolton og Mellisandre får faktisk noen flere dimensjoner her.

You know nothing, Jon Snow

Språket er like rikt og detaljert i denne boka, som i alle de tidligere. Det er ingen ting som er tilfeldig her, en liten detalj i kapittel 3 kan komme tilbake 600 sider senere. Likevel er det lett å bli overrasket, særlig om man ikke har hodet i spillet, jeg ble tatt helt på senga flere ganger selv når jeg forventet at noe overraskende skulle skje.

House Bolton, "skurker" som vet hva de driver med.

Dessverre er det ikke alt bare positivt. Det merkes at boken har tatt sin tid å skrive. Deler av boka er langdryg, og kan tidvis være frustrerende, særlig når karakterer man liker tuller ting til. Martin kunne trolig ha kuttet deler av boken og fokusert til mer på hovedhandlingen, og jeg begynner å frykte at han kan begynne å skli ut i Tidshjul-lignende tendenser. Det kan bli skjebnesvangert, men han er ikke der enda, og neste bok blir trolig mer fokusert. Det er en merkbar oppbygning mot klimaks her, dette likner mer på Clash of Kings enn Storm of Swords.  Det er heldigvis ikke noe galt i det.

Jeg anbefaler selvsagt A Dance with Dragons på det sterkeste til alle som har lest de tidligere bøkene, uten at det skulle være nødvendig. I tillegg vil jeg hevde at alle andre som ikke har lest dem, bør gjøre det. Dette er det ypperste fantasy-sjangeren kan by på, episk i skala og likevel personlig i både handling og karakterisering av mennesker. Et politisk studium av en ikke-eksisterende verden som likevel har noe å fortelle oss om vår egen samtid. Dette er Ringenes Herre for en mer kynisk virkelighet, eller som en annen kritiker sa det, Harry Potter for de av oss som ønsket at Hermione og Snape var heltene fordi de faktisk er de som er smarte nok til å vite hva de driver med. Her er det ingen utvalgt som valser frem til seiere uten et skjær i sjøen.

Det er ikke engang nødvendig å ta meg på ordet. For, som A Dance for Dragons ofte minner oss på, ”words are wind, and wind is nothing”. Les boken, og bli overbevist istedet.

 Og tilslutt:

All kneel for Daenerys Stormborn, the Unburnt, Queen of Mereen, Queen of the Andals, the Rhoynar and the First Men, Khaleesi of the Great Grass Sea, Breaker of Shackles and Mother of Dragons

 

Latest posts by Axel Berg-Larsen (see all)