Jern
Torgrim Eggen
Cappelen Damm, 2009
379 sider

Jeg hadde høye forventninger til denne boken – observante lesere har kanskje sett at Eggen er listet som en av mine favorittforfattere. Dette er en mann som vet å underholde, og han har for vane å legge ut språklige drops i språket sitt. Slik var det også denne gangen, hverken überspeisa og ståpels står i ordboken, og nettopp slike ting er med på å gjøre språket hans spennende.

Jern handler om en dommedagssekt som befinner seg på en folkehøgskole i indre Østfold. Sektens leder, Biv Boeser, er en sørafrikaner som kobler sammen elementer fra en rekke ulike livssyn og religioner, og formidler denne overbevisningen til en rekke ulike mennesker. Historien fortelles av flere personer: Gro, som nylig har mistet barnet sitt i en ulykke, Ove, en tidligere blandingsmisbruker og Ina, en stipendiat fra Universitetet i Oslo. Disse fortellerne har ulik skrivestil, og særlig Gros ekstreme særskrivingsproblemer og smilefjes gir boken et… særpreg.

Men Lizzie? spurte jeg, hvis denne gruppe bevisst tingen står på et høyere åndelig utviklings trinn som du sier, hvorfor greier de ikke å skrive ordentlig? Da sa hun at jeg tydligvis vibrerer på en lavere frekvens å ble ganske «sur».

Jeg vil tro at nærmest ingen lesere av denne boken har personlige erfaringer fra innsiden av en dommedagssekt, og Eggen tegner opp et engasjerende bilde av dette lille samfunnet. Likevel vil ulike lesere ha svært forskjellig tilnærming til denne boken, fra de mest beinharde skeptikere til «mannen i gata» som er litt inspirert av new age, märtha-engler og østlige religioner. (Her burde jeg kanskje sagt «kvinnen i gata» i stedet for?) Selv overvar jeg en diskusjon om denne boken på et nettforum, hvor hovedargumentet var at Jern mobber, og sparker nedover.

Eggen flirer mellom linjene i Jern av en småbarnsmor som nettopp har mistet barnet sitt og som har et ubehjelpelig språk med masse orddeling og smilefjes når hun i førsteperson beklager sin sorg i de sosiale mediene.

Åh, dette er interessant. Slik diskusjonen utviklet seg, ble spørsmålet «Mobber Eggen sin egen romanfigur?» Jeg kan ikke forstå at man kan snakke om mobbing av fiktive personer som ikke kan identifiseres som ekte personer, men synes Julie B hadde et godt innspill:

Jeg syns ikke problemet er om han mobber noen eller ikke. Spørsmålet er om han skildrer en person og ikke en klisjé, en forestilling han har om ”slike mennesker”. Dvs, dersom man skriver om en trygdet person som hører på danseband, røyker rullings, stemmer FrP mobber man ikke, men man har kanskje et lite reflektert forhold til et segment av befolkningen, og karikerer dem. Ingen er så ”typisk”, og skriver man sånn er man ikke en god forfatter, da er man en lat forfatter.

Så, «Gjør han det?» blir spørsmålet. Er miljøet for karikert? Ja, selvfølgelig er det dét. Torgrim Eggen er en satiriker, han har en humoristisk tilnærming til dette, og det er ikke en diplomat som har skrevet denne romanen. Samtidig er det forskjell på romanfigurene, de har ulike bakgrunn og reagerer ulikt på det som skjer. Jern er en festlig bok å la seg underholdes av, men det vil være dumt å tro at den gir dyp, psykologisk innsikt.

Kristin Storrusten

Kristin Storrusten er organisasjonskonsulent i Norsk Bibliotekforening, leser sabla masse bøker og har en mastergrad i litteraturformidling.

Latest posts by Kristin Storrusten (see all)