catchcovI går ble den svenske forfatteren Fredrik Coltings bok 60 Years Later: Coming Through the Rye stanset i USA. Bakgrunnen er at J.D Salinger som skrev klassikeren Catcher in the rye har saksøkt Colting for plagiat av  boka hans. Colting, som opprinnelig ga ut boken under psevdonymet John David California, har skrevet en bok som hevder å være en oppfølger til Catcher in the rye.

I romanen møter vi Holden Caulfield, en 78 år gammel mann som rømmer fra pleiehjemmet, og henger rundt i New York. Coltings forsvarere hevder det er en kritisk parodi som søker å omforme originalverket. I følge New York Times svarer retten med at den «finds such contentions to be post-hoc rationalizations employed through vague generalizations about the alleged naivety of the original, rather than reasonably perceivable parody». Videre poengterer retten at Coltings forsøk på å portrettere Caulfield personlige egenskaper er en repetisjon av det som allerede er gjort i den opprinnelige boka. Dommeren Deborah A. Batts siteres også på at “In fact, it can be argued that the contrast between Holden’s authentic but critical and rebellious nature and his tendency toward depressive alienation is one of the key themes of ‘Catcher’ og “it is hardly parodic to repeat that same exercise in contrast, just because society and the characters have aged.” Associated press melder at Batts også mener Colting har «taken well more from `Catcher,’ in both substance and style, than is necessary for the alleged transformative purpose of criticizing Salinger and his attitudes and behavior.»

Her er det mye interessant for litteraturinteresserte. For det første er det spennende med en domsavgjørelse som tolker et litterært verk. Litterær sjanger, tematikk og stilistiske virkemidler blir identifisert, og jeg tar meg i undre i hvor stor grad litteraturvitere har deltatt i saken. Ble forskere ved amerikanske universiteter oppringt for å komme med ekspertuttalelser? Var det strid mellom de lærde? Hadde hver part sin egen litteraturviter? Hvem var det?

Viktigere er det likevel å snakke om hvor grensene går for å bruke av andre litterære verk for å skape nye tekster. Mange lesende mennesker elsker jo intertekstualitet, bøker som referer til andre bøker de har lest og som binder den litterære arven sammen. Enkle referanser finnes overalt, i bibelen hvor Det nye testamentet referer til Det gamle testamentet, i Dantes gudommelige komedie som bruker karakterer fra antikkens verker, eller i de talløse referansene til andre bøker i samtidslitteraturen. 60 years later går naturligvis lengre enn enkle referanser, men det er heller ikke et nytt fenomen. Kristin anmeldte for ikke lenge siden Pride and Prejudice and Zombies som er en parodi på Jane Austens Pride and Prejudice.

WideSargassoSea_vintage_figure_landscapeEt annet eksempel er Wide Sargasso Sea av Jean Rhys som bygger på karakterer i Charlotte Brontës Jane Eyre. Det er en post-kolonialistisk kritikk som tar utgangspunkt i den gale kvinnen på loftet, den første konen til Rochester, Antoinette (Bertha) Mason. Denne boka kritiserer hvordan hun blir framstilt, og søker å gi dybde og forståelse til karakterens handlinger. Johan Harstads roman Hässelby, som handler om den voksne Albert Åberg , har kanskje fellestrekk med Coltings bok, i kraft av å møte igjen hovedkarakteren som voksen. Johan Harstad kan likevel neppe anklages for å bruke samme språk og handlingsmønster som åbergskaper Gunilla Bergström gjør i sine bøker.

AlexRipley_ScarlettMange av disse bøkene kan dog plasseres under merkelappene parodi og kritikk. Likevel har vi også eksempler på rene oppfølgere som det retten hevder Coltings roman er. Scarlett av Alexandra Ripley er en direkte oppfølger av Margaret Mitchells Tatt av vinden, som begynner der Tatt av vinden slutter. Husker jeg leste den som barn, om enn med en skuffelse over at den ikke klarte å være like glimrende som Mitchells bøker. Problemet med verk som etterlater et stort krav fra leserne om en oppfølger gjerne er så gode at oppfølgere selv fra samme forfatter ikke klarer å leve opp til forventningen. Men når det altså er så mange eksempler på låning og bearbeiding av andre tekster for å skape nye verk, så bør ikke en forfatter ta dette som en kompliment heller enn å saksøke? I hvor stor grad eier du karakterer, skrivestil og plot? Er ikke covering, remakes og intertekstualitet det som gjør kulturen vår interessant?

Latest posts by Julie Eliassen Brannfjell (see all)